LA-2025-183309 (Seksuell krenkelse mot barn)
Agder lagmannsrett – Dom 21. april 2026 | Publisert på Lovdata 27. april 2026
Domssammendrag:
«En 30 år gammel mann ble i lagmannsretten, i samsvar med tingrettens resultat, domfelt for voldtekt av barn under 14 år etter strl. § 299 bokstav a, jf. § 300 bokstav a og b, for både oralt og vaginalt samleie med en jente på 13 år og 8 måneder. Fornærmede medvirket, men tiltalte kunne ikke anses aktsomt uvitende om alderen. Han ble også dømt etter strl. § 305 bokstav a for seksualisert kommunikasjon på Snapchat i forkant av møtet hjemme hos ham. Straffen ble fastsatt til fengsel i 2 år og 6 måneder, med utgangspunkt 3 år og 6 måneder for voldtekten, et tillegg på 2 måneder for § 305 og deretter en tredels reduksjon for umiddelbar tilståelse. Retten ga en omfattende begrunnelse for straffutmålingen i lys av lovendringen i 2025 og storkammeravgjørelsene HR‑2026‑712‑S og HR‑2026‑713‑S. Fornærmede fikk 260 000 kroner i oppreisning, uten påslag utover standard 2 G, ettersom alderen alene gjorde handlingen til voldtekt.
Henvisninger: Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5 | Straffeloven (2005) §78, §299, §300, §305, §307.»
Domssitat om beviskravet ved straffeskyld:
«Det er et grunnfestet prinsipp at straffeskyld må være bevist utover enhver rimelig tvil. Det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden for straffeskyld. Beviskravet gjelder for bevisresultatet, det vil si det faktum som legges til grunn for dommen etter en samlet avveining av bevisene, jf. blant annet HR-2025-458-A avsnitt 23.
Det er vanlig å si at beviskravet innebærer at tvilen skal komme tiltalte til gode.»
Domssitat om krav til aktsomhet om barnets alder, jf. strl. § 307:
«Høyesterett i plenum kom i Rt-2005-833 til at det rent objektive ansvaret for fornærmedes alder ved seksuell omgang med barn under 14 år, var i strid med den såkalte uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2. Høyesterett ga anvisning på at § 195 tredje ledd måtte tolkes på samme måte som § 196 tredje ledd slik at det var mulig for tiltalte å bli hørt med at han hadde vært i god tro med hensyn til fornærmedes alder. Aktsomhetsnormen var imidlertid streng. I plenumsdommens avsnitt 88 heter det:
Når det kreves at ingen uaktsomhet kan legges gjerningspersonen til last, er dette et meget strengt kriterium, hvor siktede må utvise aktivitet for å bevise at han er uskyldig ved å redegjøre for konkrete omstendigheter som kan underbygge at han har vært aktsom i relasjon til fornærmedes alder.
At aktsomhetsnormen er streng, fremgår videre av Rt-2008-867 avsnitt 31-33. I avsnitt 33 uttalte førstvoterende:
Selv om fornærmede i denne saken har underbygd sin uriktige opplysning om alder med flere uriktige foregivender, har tiltalte ikke bygd på noe annet enn fornærmedes egne opplysninger. I tillegg til at det fremgår av det jeg har gjengitt fra Straffelovrådets innstilling fra 1960, at tiltalte ikke kan slå seg til ro med fornærmedes egne opplysninger om alder, er det også lagt til grunn i flere rettsavgjørelser, se for eksempel Rt-1981-964 og Rt-1978-847.
Dette er videreført i den straffeloven 2005 § 307 første punktum:
For bestemmelsene i §§ 299-306 fører uvitenhet om barnets riktige alder ikke til straffrihet hvis tiltalte på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet.
Regelen skal i henhold til forarbeidene tolkes på samme måte som den tidligere regelen i straffeloven § 196 tredje ledd. At tiltalte ikke på noe punkt kan klandres, er ensbetydende med at ingen uaktsomhet foreligger, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) side 446. Departementet uttaler der:
Dette er et særskilt strengt aktsomhetskrav hvor det er tilstrekkelig at tiltalte har utvist den letteste graden av uaktsomhet for å bli holdt ansvarlig for sin uvitenhet.
Den strenge forståelsen av aktsomhetsnormen er fulgt opp i senere rettspraksis, se blant annet Rt-2013-1746 (HR-2013-2671-U) avsnitt 9:
Når det gjelder forståelsen av aktsomhetsnormen, har lagmannsretten vist til Rt-2005-833 avsnitt 88 og Rt-2008-867 avsnitt 32 og 33, og har korrekt lagt til grunn at straffeloven § 196 tredje ledd inneholder et meget strengt krav til aktsomhet. Det er videre poengtert at domfelte ikke kan slå seg til ro med opplysninger om fornærmedes alder som utelukkende stammer fra henne selv, og videre at fornærmede var i en aldersgruppe der det er vanskelig å avgjøre alderen ut fra utseendet alene. Ankeutvalget finner på denne bakgrunn ikke at lagmannsretten har lagt til grunn en for streng aktsomhetsnorm.
Lagmannsretten viser i tillegg til HR-2019-473-U avsnitt 20-21.»
Domssitat om utgangspunkter for straffeutmålingen:
«Ved lovendring 20. juni 2025 nr. 86 ble minstestraffen på 3 år i straffeloven § 300 fjernet, og lovgiver forutsatte at det ikke lenger skal gjelde et normalstraffenivå. Lengstestraffen på 15 år for voldtekt til samleie av barn under 14 år er beholdt. For voldtekt til samleie av personer som er eldre, ble lengstestraffen redusert fra 15 til 10 år. Straffeloven § 292 ble opphevet. Endringene trådte i kraft 1. juli 2025.
Av forarbeidene til endringsloven i 2025 følger at det generelle straffenivået for disse lovbruddene i hovedsak skal videreføres, se Prop. 132 L (2024–2025) punkt 6.6.4.4 på side 76. Det skal imidlertid gis rom for større individuelle vurderinger i straffutmålingen, slik at straffen i et konkret tilfelle kan bli både mildere eller strengere enn etter tidligere praksis, se proposisjonen punkt 6.6.4.1 på side 73.
Som det klare utgangspunkt er det straffelovgivningen på handlingstidspunktet som skal legges til grunn, jf. straffeloven § 3. Lovgivningen på domstidspunktet skal likevel brukes dersom den vil føre til et gunstigere resultat for den tiltalte, og lovendringen skyldes et endret syn på hvilke handlinger som bør straffes, eller på bruken av strafferettslige reaksjoner.
…
Det er en viktig forutsetning for straffutmålingen at lovgiver har definert seksuell omgang og kvalifisert seksuell handling med barn under 14 år som voldtekt, og at det fortsatt er gitt særskilte straffebestemmelser om dette. Strafferammen ved samleie er fengsel i inntil 15 år. Det strenge straffenivået for seksuelle overgrep mot barn er begrunnet i de alvorlige skadevirkningene av slike lovbrudd for barns fysiske og psykiske helse. Dette er lagt til grunn i en rekke utredninger de siste tiårene, blant annet i Voldtektsutvalgets utredning i NOU 2024: 4 Voldtekt – et uløst samfunnsproblem kapittel 9. Den stadig økte kunnskapen om skadevirkningene av voldtekt og seksuelle overgrep mot barn er årsaken til at straffen for slike lovbrudd fra slutten av 1990-tallet er betydelig skjerpet gjennom flere lovendringer, frem til dagens strenge straffenivå.
I storkammerdommene har Høyesterett redegjort grundig for utviklingen av straffebudene om seksuelle overgrep mot barn i historisk perspektiv og bakgrunnen for lovendringen 1. juli 2025. Det vises til HR-2026-712-S avsnitt 25 til 53 i saken om sovevoldtekt, supplert i avsnitt 21 til 26 i saken om barnevoldtekt i HR-2026-713-S.
…
I rettspraksis er det understreket at den generelle faren for psykiske skader og ettervirkninger etter overgrepet er tatt hensyn til ved fastlegging av det alminnelige straffenivået. Dette momentet får derfor i alminnelighet ikke selvstendig betydning ved den konkrete straffastsettelsen, se HR-2021-1438-A avsnitt 27 med videre henvisninger.»
Domssitat om oppreisning:
«Oppreisningserstatningen er en kompensasjon for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art som følge av handlingen. Ved krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven §§ 299 eller 302, skal det ifølge § 3-5 første ledd annet punktum ved utmålingen av oppreisning særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte.
Som tingretten la til grunn i dommen på side 9, er det i rettspraksis på grunnlag av Høyesteretts dom i HR-2022-980-A avsnitt 50, foretatt en normering av nivået. Standarderstatningen for voldtekt til samleie av voksne er to ganger folketrygdens grunnbeløp (2 G).
…
Under henvisning til HR-2022-980-A avsnitt 22-23, ga tingretten et skjønnsmessig tillegg i erstatningen på 300 000 kroner fordi fornærmede er et barn. Lagmannsretten går ut fra at riktig henvisning er til HR-2022-980-A avsnitt 54, jf. HR-2011-1016-A (Rt-2011-743) avsnitt 22-23.
…
Lagmannsretten bemerker:
I saken i HR-2022-980-A var fornærmede 14 år og 1 måned på gjerningstiden. Det var derfor ikke alderen som medførte at lovbruddet var voldtekt. Voldtekten ble begått ved at tiltalte hadde truet og brent fornærmede med en lighter. Det var ikke samleie. Tiltalte befølte fornærmedes kjønnsorgan og stakk fingre inn i hennes vagina. Om virkningene overgrepet hadde for fornærmede, heter det i dommen avsnitt 12:
Fornærmede fikk brennmerker etter tiltaltes bruk av lighter mot armene hennes. Etter overgrepet har hun skadet seg selv med barberblad, blant annet for å skjule merkene etter lighterbruken. Lagmannsretten viser til undersøkelse av fornærmede foretatt av en psykologspesialist, der det fremgår at hun blant annet sliter med gjenopplevelse og negative tanker og følelser. Hun plages også med dårlig konsentrasjon, irritabilitet og urolighet. Selvskadingen er betydelig og anses som meget alvorlig. Hun har diagnosen «posttraumatisk stresslidelse». Oppdaterte opplysninger fra psykologspesialisten og fornærmedes kontaktlærer viser at hun fortsatt – snart tre år etter overgrepet – er sterkt preget av hendelsen.
Høyesterett tok utgangspunkt i at standard oppreisning for voldtekt til samleie av voksne skulle være 2 G, som på domstidspunktet var cirka 210 000 kroner. Det var en økning fra normen på 150 000 kroner som ble fastsatt i 2011 i Rt-2011-741. Det ble fastsatt et skjønnsmessig tillegg fordi fornærmede var et barn. Det var ikke grunnlag for å standardisere tillegget, som i HR-2022-980-A avsnitt 54 ble fastsatt til 30 000 kroner. Førstvoterende viste til begrunnelsen som ble gitt i dommen fra 2011 avsnitt 22-23, hvor det heter:
Formålet med den veiledende normen tilsier at den bare fravikes der det foreligger særlige grunner, jf. Rt-2003-1580 avsnitt 39. Fornærmedes alder kan være en slik grunn. Jeg vil anta at det nokså gjennomgående er riktig med en forhøyet oppreisningserstatning der offeret er mindreårig – under 18 år: Selve voldtektshandlingen vil være særlig skremmende for barn, og skadepotensialet er enda større enn for voksne. Jeg viser til Rt-2003-740 avsnitt 32, hvor førstvoterende fremhever at «oppreisningsansvaret overfor mindreårige som blir valdtekne, må setjast høgare enn overfor vaksne». Den saken gjaldt en pike på 14 år og 11 måneder, og oppreisningserstatningen ble satt til 75 000 kroner. Jeg minner om – som sammenligningsgrunnlag – at den veiledende normen den gangen var 30 000 kroner, men at den kort tid senere ble hevet, jf. Rt-2003-1580.
Fornærmede i vår sak var 17 ½ år da voldtekten skjedde. Lagmannsretten fant grunn til å øke oppreisningen med 25 000 kroner. Jeg er enig i dette, og går inn for at oppreisningen settes til 175 000 kroner.
Også i saken fra 2011 var det overgrepets karakter, ikke fornærmedes alder, som medførte at handlingen var voldtekt. Det vises til beskrivelsen i dommen avsnitt 7. Voldtekten var gjennomført med ikke ubetydelig fysisk makt og trusler med kniv, og bestod blant annet i oralt og vaginalt samleie.
I begge saker var begrunnelsen for å fastsette et skjønnsmessig tillegg til den normerte oppreisningen tilleggsbelastningen for et barn av å bli utsatt for et overgrep av en karakter som er voldtekt.»
Kommentarer