Bobil (FinKN-2026-338)
Finansklagenemnda Skade – avgjørelse 27. mars 2026 | Publisert på Lovdata 30. april 2026
Domssammendrag:
«Klager kjøpte et kjøretøy som ble registrert i søsterens navn, med plan om senere omregistrering. Kjøretøyet var ikke forsikret. Klager hadde arbeidet på bilen og prøvekjørte den til en grusplass, hvor han sladdet og påførte en bobil steinsprutskader. Trafikkforsikringsforeningen dekket skaden med 600 672 kroner og krevde regress etter bal. § 13.
Klager anførte at han ikke hadde til hensikt å skade, at kravet var urimelig høyt, og at det burde lempes, blant annet på grunn av hans helseutfordringer. Trafikkforsikringsforeningen bestred dette og mente vilkårene for lemping ikke var oppfylt. De fremhevet at unnskyldelighetsvurderingen knytter seg til det å bruke et uforsikret kjøretøy, og at klager var klar over manglende forsikring. Det forelå etter deres syn heller ingen unnskyldende forhold knyttet til selve skadeforløpet.
Nemnda la til grunn at lemping forutsetter at atferden er unnskyldelig enten i forhold til forsikringsplikten eller skadeforløpet. I denne saken ble klagers handlemåte ansett unnskyldelig i relasjon til skadeforløpet, særlig på grunn av manglende impulskontroll og modenhet. Regresskravet ble derfor redusert med 50 prosent.
Antatt økonomisk omfang: 600 000 kroner.
Henvisninger: Bilansvarslova (1961) §13.»
Domssitat om regress etter bal. § 13:
«Den generelle lempingsregelen i skadeserstatningsloven § 5-2 kommer ikke til anvendelse. Skadeserstatningslovens regler kommer bare til anvendelse når ikke annet følger av lovgivningen ellers, jf. skl. § 5-5. Bal. § 13 siste punkt er dermed en spesialregel som må gå foran den alminnelige lempingsregelen i skl. § 5-2, jf. også AKN-1773.
Bestemmelsen gir Trafikkforsikringsforeningen rett til å kreve full regress hos den som forsømte å forsikre kjøretøyet, eller hos den som kjørte det da skaden skjedde, forutsatt at vedkommende visste eller måtte vite at kjøretøyet var uforsikret. Regressretten gjelder dermed overfor eier av kjøretøyet, eller hos den som brukte/kjørte kjøretøyet, så lenge vedkommende visste eller måtte vite at kjøretøyet var uforsikret.
Kjøretøyet var registrert i navnet til klagers søster. Selv om det var klager som hadde betalt kjøretøyet, er det klagers søster som regnes som eier etter bal. § 15. Det er imidlertid ikke avgjørende for regressadgangen i denne saken, da det uansett var klager som kjørte kjøretøyet da skaden oppstod. Det fremgår av sakens dokumenter at klager selv har opplyst til politiet at kjøretøyet var uforsikret. Dette innebærer at Trafikkforsikringsforeningen i utgangspunktet kan kreve hele sitt utlegg tilbakebetalt av klager.»
Domssitat om vilkår for lemping etter bal. § 13:
«Bal. § 13 siste punktum er en lempingsregel som gir adgang til å redusere kravet på gitte vilkår. Det var lovgivers intensjon at lempingsadgangen etter denne bestemmelsen skulle være snevrere enn etter bal. § 12, og skjønnstemaet i § 13 er «noe innsnevret i forhold til den generelle regel i skadeerstatningsloven», jf. Engstrøm, Andresen og Bryn, 2005, s. 194. To kumulative vilkår må være oppfylt dersom regresskravet skal lempes; det må være urimelig at hele kravet innfris og atferden være unnskyldelig, jf. § 13 siste punktum.
Den ene forutsetningen er at «åtferda er orsakande». Uttrykket «atferda» omfatter klarligvis brudd på forsikringsplikten, som er det bestemmelsen gjelder. Derimot er det omstridt om uttrykket også omfatter adferden knyttet til selve skaden. Ordlyden er vid nok til å omfatte også dette. Trafikkforsikringsforeningen peker på at bestemmelsen gjelder brudd på forsikringsplikten, og at den skadevoldende adferden ikke har betydning for eier hvis fører er en annen, men nemnda kan ikke se at dette er tilstrekkelig til å tolke ordlyden innskrenkende.
Trafikkforsikringsforeningen mener en innskrenkende tolkning også følger av forarbeidene. I Ot.prp. nr. 24 (1959–1960) s. 26 står det følgende om § 13:
Departementet har formet bestemmelsen slik at den uttrykkelig begrenses til regresskrav mot personer som har forsømt sin forsikringsplikt, og videre slik at den danner et supplement til hovedbestemmelsen om regress i utkastets § 12. Regelen gir som utgangspunkt full regress på objektivt grunnlag mot den forsømmelige, men åpner adgang for retten til å sette regresskravet ned i tilfelle hvor den regresspliktiges forhold er unnskyldelig og det fulle ansvar ville virke urimelig.
Det følger av denne delen av forarbeidene at regresskravet kan settes ned hvis det fulle ansvar ville virke urimelig og «den regresspliktiges forhold er unnskyldelig». Derimot omtaler verken dette avsnittet eller proposisjonen for øvrig nærmere hvilke «forhold» som skal vurderes under unnskyldelighetsvilkåret.
Trafikkforsikringsforeningen viser også til LG-1992-1221, hvor en 15 år gammel gutt som hadde lånt en moped uten skilter forårsaket en trafikkulykke og ble selv påført en alvorlig hodeskade. Lagmannsrettens flertall vurderte at han enten visste eller måtte ha visst om den manglende forsikringen, og konkluderte med at saksøkers rett til erstatningsutbetaling bortfalt som følge av regressbestemmelsen i § 13. Selv om føreren var blitt påført en stor hjerneskade, ble ikke spørsmålet om lemping reist.
Trafikkforsikringsforeningen viser også til Salten tingretts dom av 16.3.12 (sak 11-187124TVI-SALT), hvor eier ikke hadde betalt forsikringspremie, og hvor eier og bruker ble holdt solidarisk ansvarlig for kravet på kr 862 039 med følgende begrunnelse:
Ansvaret for (...) er objektivt og hvorvidt hun visste om at bilen var forsikret er ikke relevant for dette er eiers ansvar. (...) Retten kan ikke se at det for noen av dem er unnskyldelig at bilen ikke var forsikret. Hvis man ikke har råd til å betale forsikring på bilen, er konsekvensen at man ikke kan bruke bilen.
Nemnda kan ikke se at disse avgjørelsene klargjør at «åtferda» bare gjelder forsikringsplikten og ikke adferden i forhold til skaden.
Samtidig er det flere nemndsavgjørelser som tilsier at «åtferda» refererer både til forsikringsplikten og skadevolderens adferd. Nemnda viser til AKN-1773 med henvisning til tidligere underrettspraksis, AKN-2235, AKN-2032, AKN-2292 og FinKN-2012-216. Utgangspunktet for nemnda er at tolkning i favør av klager videreføres med mindre det foreligger klar rettspraksis for en motsatt løsning. Nemnda kan ikke se at dette er tilfellet her.
Trafikkforsikringsforeningen anfører at begge forhold må være unnskyldelige for at lempingsadgang skal foreligge. Nemnda kan ikke se at formuleringen «åtferda er orsakande» støtter en slik løsning, og den er heller ikke i samsvar med nemndspraksis, jf. AKN-1773.
Spørsmålet blir derfor om klagers adferd er unnskyldelig enten i forhold til forsikringsplikten eller i forhold til skadeforløpet.
Vedrørende forsikringsplikten har klager opplyst at han visste at kjøretøyet ikke var forsikret. Etter det opplyste skyldtes manglende forsikring at kjøretøyet ikke var registrert og heller ikke skulle brukes før klager fylte 18 år. Dette er likevel ikke unnskyldelig når klager til tross for manglende forsikring bruker bilen.
Vedrørende skadeårsaken har klager opplyst at han ikke gjorde det for å forårsake skade, og at det var en impulsiv og uoverveid handling. Dette må sees i sammenheng med at klager kun var 17 år på skadetidspunktet og også har opplyst om helseproblemer. Helseproblemer er i utgangspunktet ingen unnskyldning for å kjøre bil uten forsikring, men manglende impulskontroll og modenhet i forhold til å forstå konsekvensene av sine handlinger kan være det. Nemnda peker også på at kjøringen i hovedsak skapte risiko for tingsskade, og at det også var tingsskade som materialiserte seg. Nemnda viser her til Rt-2004-165, hvor en 19 år gammel gutt ble dømt for å sette fyr på et eldresenter. Foretaket som dekket skaden på bygningen krevde regress mot brannstifteren. Kravet ble lempet bl.a. under hensyn til at brannstiftelsen skjedde som en innskytelse i en noe forvirret tilstand, og at det var snakk om et regresskrav fra et forsikringsselskap. Nemnda mener dommen tilsier at klagers forhold må regnes som unnskyldelig.
Spørsmålet blir da om det vil være urimelig dersom kravet må innfris.
Trafikkforsikringsforeningen krever hele sitt utlegg på kr 600 762 tilbakebetalt av klager. Det er lite praksis som behandler spørsmålet om lemping etter bal. § 13 siste punktum. I sakene hvor nemnda har behandlet spørsmålet om regresskravets rimelighet, har kravene vært vesentlig lavere.
Klager er som nevnt 17 år. Etter det opplyste er han lærling, men det foreligger ikke nærmere opplysninger om klagers inntekt. Det fremgår videre at klager har samboer som eier huset de bor i, og det fremstår dermed ikke som klager har boutgifter av betydning per i dag.
I mangel av andre kilder viser nemnda til Rt-2004-165, hvor kravet var kr 1,5 millioner. Dette ble lempet med 50 %. Nemnda mener derfor kravet bør lempes med 50 %.»
Kommentarer