Materialpakke (TRR-2025-7416)
Trygderetten – Kjennelse 17. april 2026 | Publisert på Lovdata 8. mai 2026
Domssammendrag:
«Medlemmet søkte om å få godkjent nakkeprolaps/skiveprotrusjon og høyresidige skuldersmerter som yrkesskade. Skaden oppsto da han skulle løfte ned en materialpakke på om lag 50 kilo fra taket på en varebil, og den ene enden av pakken falt i bakken slik at det oppsto et kraftig rykk som slo ned i armene mens han holdt dem over hodet. Retten kom til at arbeidsulykken ikke hadde tilstrekkelig energimengde til å kunne forårsake prolaps, og la også vekt på at det ikke forelå dokumenterte akuttsymptomer. Etter rettens vurdering var det mest sannsynlig at prolapset skyldtes degenerative forandringer og ikke arbeidsulykken. Retten var derfor enig med Nav i at det ikke forelå sannsynlig årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og nakkeprolapset. Når det gjaldt de høyresidige skuldersmertene, fant retten at det var nødvendig å innhente spesialisterklæring fra ortoped for å avklare om medlemmets delvis avrevne sener i høyre skulder helt eller delvis kunne skyldes arbeidsulykken.
Henvisninger: Folketrygdloven (1997) §13-3.»
Domssitat om hovedårsakslæren ved yrkesskade:
«Vilkårene for å konstatere årsakssammenheng etter folketrygdloven § 13-3 avviker noe fra alminnelige erstatningsrettslige prinsipper om årsakssammenheng, som tar utgangspunkt i betingelseslæren, jf. Rt-1992-64 (p-pilledom II). Det følger av rettspraksis at det i Trygderetten skal anvendes en hovedårsakslære, slik at det først foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng dersom arbeidsulykken er den dominerende årsaken, nærmere bestemt at arbeidsulykken ved samvirkende årsaker må utgjøre mer enn 50 prosent av årsaksbildet, jf. Rt-2005-495, LB-2018-133926 og Navs rundskriv til folketrygdloven kap. 13, R13-00 punkt 2.3, med videre henvisninger.
Kravet om hovedårsak utfylles av et fordelingsprinsipp. Selv om arbeidsulykken ikke er den dominerende årsaken, kan skaden likevel godkjennes proratarisk som yrkesskade, forutsatt at den yrkesrelaterte årsaksfaktoren ikke er ubetydelig, jf. LA-2007-135137 og R13-00 punkt 2.3.»
Domssitat om sårbarhetsprinsippet:
«Skadelidtes sårbarhet inngår som en årsaksfaktor, i stedet for, som i erstatningsretten, at skadelidte tas som han eller hun er, se LB-2018-133926 med videre henvisninger.»
Domssitat om de fire grunnvilkår for årsakssammenheng ved «nakkeslengskader»:
«I Rt-1998-1565 (nakkesleng I dommen) oppstilte Høyesterett fire grunnvilkår for årsakssammenheng ved såkalte «nakkeslengskader». Disse fire grunnvilkår er 1) Ulykkens skadeevne – kreftene må være så kraftige at det skader biologisk vev, 2) Akuttsymptomer – det bør foreligge tydelige og typiske akuttsymptomer for en nakkeskade, 3) Brosymptomer fra akuttfasen og frem til en kronisk senfase – det bør foreligge vedvarende og dokumenterte symptomer fra det skadede vev, dvs. nakken, 4) Kronisk senfase innebærer at sensymptomene bør være typiske for det kroniske nakkeslengsyndromet, og det må ikke eksistere andre forhold som er mer sannsynlig årsak til symptomene enn selve ulykken.
De fire grunnvilkårene er i flere dommer ansett som retningsgivende også for andre skadetyper og andre skademekanismer enn nakkeslengskader. Kriteriene må imidlertid anvendes med varsomhet utenfor nakkeslengtilfellene, og vurderingen av årsakssammenheng må skje etter en samlet bevisvurdering og tilpasses det man vet om den aktuelle skademekanismen. Det sentrale i en medisinskfaglig skadebiologisk forklaringsmodell vil være 1) om den skadevoldende hendelsen kunne medføre den aktuelle skaden (skadeevne), 2) om symptomene med hensyn til debut, art og utvikling er typiske og i samsvar med det som kan forventes, og 3) om det er andre, mer sannsynlige forklaringer på plagene, jf. Rt-2007-1370 og LA-2022-78208.»
Domssitat om bevisbyrde og bevisvekting:
«Det er skadelidte som har bevisbyrden for årsakssammenheng, og beviskravet er sannsynlighetsovervekt.
[…]
Skriftlige, uavhengige, nedtegnelser foretatt nært opp i tid til den begivenhet som kartlegges, vil normalt ha størst vekt ved bevisbedømmelsen, jf. HR-2018-2344-A (avsnitt 39-42) og HR-2019-2336-A (avsnitt 35). Opplysninger fra parter eller vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på, jf. Rt-1998-1565.»
Kommentarer