Psykiske følgeskader (TRR-2026-302)
Trygderetten – Kjennelse 30. april 2026 | Publisert på Lovdata 21. mai 2026
Domssammendrag:
«Den ankende parten fikk godkjent «to avrevne leddbånd i venstre ankel» som yrkesskade etter en arbeidsulykke. Han fremsatte senere krav om menerstatning og om å få psykiske helseplager godkjent som yrkesskade.
Kravene ble behandlet i to separate vedtak fra Nav og ankemotparten, før sakene ble forent til felles behandling i Trygderetten. Skaden var meldt etter utløpet av meldefristen. Retten fant ikke at det var klart at de psykiske plagene skyldtes en yrkesskade, og det var derfor ikke grunnlag for å dispensere fra meldefristen.
Trygderetten la blant annet vekt på at hendelsen hadde begrenset skadepotensial med tanke på utvikling av psykiske plager. Retten viste også til at andre årsaker fremsto som mer sannsynlige forklaringer på den ankende partens psykiske symptomer. Det var heller ikke grunnlag for å godkjenne de psykiske plagene som følgeskade av den godkjente ankelskaden.
Kravet om menerstatning, som bygget på den godkjente yrkesskaden i venstre ankel, førte heller ikke frem.
Henvisninger: Trygderettsloven (1966) §21 | Folketrygdloven (1997) §13-3, §13-14, §13-17.»
Domssitat om årsakskrav ved yrkesskade etter ftrl. § 13-3:
«Vilkårene for godkjenning av yrkesskade står i folketrygdloven § 13-3. Bestemmelsens første ledd lyder:
«Med yrkesskade menes en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes en arbeidsulykke som skjer mens medlemmet er yrkesskadedekket, se §§ 13-6 til 13-13.»
Det følger av ordlyden «skyldes» at det oppstilles et krav om årsakssammenheng mellom skaden og arbeidsulykken. Spørsmålet om årsakssammenheng skal avgjøres etter hovedårsakslæren, jf. LB-2019-75927, slik at arbeidsulykken må være hovedårsaken til skaden. Dersom ulykken ikke er den dominerende årsaken, men likevel en medvirkende årsak, kan skaden godkjennes delvis som yrkesskade etter fordelingslæren. Dette forutsetter at den yrkesrelaterte årsaksfaktoren ikke er ubetydelig, jf. Rt-2005-495.
I vurderingen av årsakssammenheng skal det blant annet tas hensyn til om den aktuelle hendelsen kunne medføre den aktuelle skaden, om symptomene tyder på sammenheng mellom ulykken og skaden, og om det er andre sannsynlige forklaringer på skaden, jf. Rt-2007-1370, avsnitt 38. Det følger av retts- og forvaltningspraksis at bevis fra tiden rett etter ulykken er særlig viktig ved bevisbedømmelsen, se for eksempel Rt-1998-565.»
Domssitat om bevisvurderingen ved yrkesskade:
«Det er den ankende part som har bevisbyrden og må sannsynliggjøre at det er årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og skaden. I utgangspunktet skal retten vurdere hva som er mest sannsynlig. I vår sak er imidlertid den anførte skaden – psykiske plager – meldt inn over ett år etter at arbeidsulykken skjedde, og meldefristen er derfor oversittet, jf. folketrygdloven § 13-14 fjerde ledd. Da må det være «klart» at forholdet er en yrkesskade, jf. § 13-14 femte ledd. Dette innebærer at det gjelder et strengere beviskrav sammenlignet med det som gjelder i andre saker, og som også gjelder for vurderingen av årsakssammenheng.»
Domssitat om årsakskrav ved følgeskader:
«Spørsmålet for retten er om de psykiske plagene kan godkjennes som følgeskade til den allerede godkjente yrkesskaden. Med følgeskader menes tilstander som ikke står i direkte sammenheng med en arbeidsulykke, men som anføres å være en følge av den primære yrkesskaden. Det er sikker rett at følgeskader av en godkjent yrkesskade kan godkjennes som yrkesskade etter folketrygdloven § 13-3. Læren om følgeskader er utviklet i forvaltningspraksis og rettspraksis, se blant annet LB-2019-33038 og LE-2020-22561.
Utgangspunktet for vurderingen er om følgeskaden skyldes skaden som er oppstått som følge av arbeidsulykken. Følgeskader kan bare godkjennes som yrkesskade om den godkjente yrkesskaden er hovedårsak til følgeskaden. Retten viser til avsnitt i Høyesteretts dom med referanse HR-2024-2272-A avsnitt 44.
[…]
Den ankende part har i anken vist til underliggende sårbarhet til støtte for at det foreligger årsakssammenheng mellom hans psykiske plager og arbeidsulykken/yrkesskadene. I forvaltnings- og rettspraksis er det imidlertid lagt til grunn at sårbarhetsprinsippet om å ta skadelidte som han er, ikke får tilsvarende anvendelse i yrkesskadesaker etter folketrygdloven som i erstatningsretten, jf. blant annet lagmannsretten i LB-2018-133926 og LE-2020-22561.»
Domssitat om menerstatning etter ftrl. § 13-17:
«Vilkårene for menerstatning står i folketrygdloven § 13-17. Bestemmelsens første ledd lyder:
«Et medlem som ved en yrkesskade blir påført varig og betydelig skadefølge av medisinsk art, har rett til en årlig menerstatning som løper så lenge vedkommende lever.»
For at skadefølgen skal være betydelig må den varige medisinske invaliditeten være minst 15 prosent. Dette går fram av forskrift om menerstatning ved yrkesskade § 3 nr. 1.»
Domssitat om fastsettelse av VMI:
«Retten har kommet til samme resultat som ankemotparten og kan slutte seg til følgende begrunnelse oversendelsesbrevet:
«Med medisinsk invaliditet forstår vi den fysiske og/eller psykiske funksjonsnedsettelsen som en bestemt skade eller sykdom erfaringsvis forårsaker. Dette følger av forskrift om menerstatning ved yrkesskader § 1 tredje ledd.
Når varig medisinsk invaliditet skal fastsettes, gjøres dette i utgangspunktet etter en standardisert tabell som sier hvilke følger en skade eller sykdom vanligvis medfører.
Med medisinsk invaliditet forstår vi den fysiske og/eller psykiske funksjonsnedsettelse som en bestemt skade eller sykdom erfaringsvis forårsaker. Invaliditetsgraden fastsettes på objektivt grunnlag uten hensyn til medlemmet yrke, nedsatt evne til inntektsgivende arbeid (uføregrad), fritidsinteresser og lignende. Dette fremgår av forskrift om menerstatning § 1 tredje avsnitt.
For skadefølger som ikke er angitt i invaliditetstabellen, fastsettes varig medisinsk invaliditet på grunnlag av en skjønnsmessig sammenligning med skadefølgene i tabellen.
Når varig medisinsk invaliditet skal fastsettes, gjøres dette i utgangspunktet etter en standardisert tabell som sier hvilke følger en skade eller sykdom vanligvis medfører. Med medlisinsk invaliditet forstår vi den fysiske og/eller psykiske funksjonsnedsettelse som en bestemt skade eller sykdom erfaringsvis forårsaker. Invaliditetsgraden fastsettes på objektivt grunnlag uten hensyn til medlemmets yrke, nedsatt evne til inntektsgivende arbeid (uføregrad), fritidsinteresser og lignende. Dette fremgår av forskrift om menerstatning & 1 tredje ledd.
[…]
[D]et er et vilkår for menerstatning at skaden ikke bare er betydelig, men også varig. Hvorvidt skaden er varig, først kan avgjøres etter at medlemmet har gjennomgått hensiktsmessig behandling og rehabilitering, og tilstanden har stabilisert seg, jf. forskrift om menerstatning ved yrkesskade § 2 nr. 1.»
Kommentarer