Tredemølle (LB-2025-177903)
Borgarting lagmannsrett – Dom 9. april 2026 | Publisert på Lovdata 21. mai 2026
Domssammendrag:
«Saken gjaldt gyldigheten av en kjennelse fra Trygderetten om rett til sykepenger. Det sentrale spørsmålet var om saksøkeren hadde hatt tapt arbeidsevne som følge av sykdom eller skade i en tremånedersperiode, jf. ftrl. § 8-4.
Lagmannsretten kom til at saken ikke inneholdt kliniske undersøkelser eller medisinske vurderinger som i tilstrekkelig grad underbygget en funksjonssvikt med 100 prosent arbeidsuførhet. Retten fant derfor at vilkårene for sykepenger ikke var oppfylt.
Lagmannsretten la videre til grunn at Trygderettens kjennelse bygget på korrekt bevisvurdering og riktig rettsanvendelse. Kjennelsen ble derfor ansett gyldig, og staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet ble frifunnet.
Henvisninger: Folketrygdloven (1997) §8-4.»
Domssitat om domstolenes prøvelsesrett:
«Det følger av trygderettsloven § 26 tredje ledd at domstolene kan prøve lovligheten av Trygderettens kjennelser. Dette innebærer at domstolene skal foreta en legalitetskontroll som omfatter Trygderettens lovanvendelse, inkludert rettsanvendelsesskjønn, bevisvurdering og saksbehandling. Vedtaket som avslår kravet om sykepenger er fullt ut lovbundet. Lagmannsretten har derfor full prøvingskompetanse. Domstolene skal foreta en gyldighetskontroll, som innebærer at lagmannsretten kan oppheve Trygderettens kjennelse som ugyldig. Avslaget på kravet om sykepenger må da undergis ny behandling i forvaltningen. Lagmannsretten kan ikke avsi dom for realiteten, jf. Rt-2001-995.
Trygderettens vurdering av om vilkårene for sykepenger i folketrygdloven § 8-4 er oppfylt, vil bero på et rettsanvendelsesskjønn. Selv om domstolene i utgangpunktet har full prøvelsesrett, er det i rettspraksis lagt til grunn at det ved lovlighetsprøvingen skal utvises forsiktighet ved overprøvingen av Trygderettens medisinskfaglige vurderinger, jf. HR-2018-2344-A avsnitt 26 og Rt-2007-1815 avsnitt 39. Lagmannsretten bemerker i denne sammenheng at Trygderetten var sammensatt med to rettsmedlemmer, herunder ett medisinsk kyndig rettsmedlem.»
Domssitat om vilkårene for sykepenger:
«Et grunnvilkår for å få sykepenger er at vedkommende selv er syk eller skadet. Dersom dette vilkåret er oppfylt, må det deretter konstateres funksjonsnedsettelse og arbeidsuførhet, før det tas stilling til om det er tilstrekkelig årsakssammenheng mellom sykdommen på den ene siden og funksjonsnedsettelsen og dermed arbeidsuførheten på den andre. Det må altså være klart at det er sykdommen eller skaden som har medført arbeidsuførheten. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer mv., gir i utgangspunktet ikke rett til sykepenger. Det kan for eksempel være konflikt på arbeidsplassen, samsamlivsbrudd eller sykdom i familien.»
Domssitat om sykdomsbegrepet i ftrl. § 8-4:
«Sykdomsbegrepet i § 8-4 første ledd er ikke definert i loven. Det følger av lovforarbeidene at begrepet «må vurderes ut fra hva den medisinske vitenskap til enhver tid definerer som sykdom», jf. Ot.prp. nr. 39 (1992–1993) side 2. Bestemmelsen ble endret og innskjerpet ved lovendring i 1993. Det framgår av de nevnte lovforarbeidene at siktemålet med lovendringen, hvor blant annet andre punktum i § 8-4 første ledd ble inntatt, var å «stanse den utglidning av praksis man ser tendenser til» og «et ønske om en omlegging til en strengere praksis». Departementet viste til at sykefraværet og spesielt langtidsfraværet, hadde økt betydelig i løpet av 1980-tallet, og beskrev en «gradvis liberalisering av sykdomsbegrepet ved at naturlige problemer, konflikter eller vanskelige livssituasjoner blir sidestilt med sykdom». Samtidig ble det understreket at «det er uklare grenser mellom sykdommer i medisinsk forstand og tilstander mennesker befinner seg i som følge av ulike sosiale forhold, og at en vanskelig livssituasjon kan utvikle seg til sykdom i medisinsk forstand».
Flertallet i stortingskomiteen støttet lovforslaget, og pekte på at «det er viktig at sykdomsbegrepet ikke utvannes», slik at det blir for lett å få sykmelding i enhver vanskelig livssituasjon, jf. Innst. O. nr. 71 (1992–1993) side 2. Flertallet tilføyde imidlertid at sykdomsbegrepet i medisinsk forstand kan ha uskarpe grenser, og at «en sykemelding i enkelte situasjoner kan også forebygge lengre sykdomsperioder», slik at bestemmelsen «må [...] praktiseres med skjønnsomhet». I innstillingen antydes også en mulighet for kortvarige sykmeldinger i tilknytning til dødsfall i nær familie.»
Domssitat om dokumentasjon og overprøving av arbeidsuførhet:
«Det følger videre av folketrygdloven § 8-7 første ledd at arbeidsuførhet må dokumenteres med legeerklæring for at medlemmet skal få rett til sykepenger. Det skal normal foretas en fysisk undersøkelse før legen utsteder legeerklæring, jf. § 8-7 tredje ledd. I sjette ledd heter videre:
Vurderingen av arbeidsuførheten skal ta utgangspunkt i en funksjonsvurdering. Legen skal alltid vurdere om medlemmet kan være i arbeid eller arbeidsrelatert aktivitet. Legen og annet helsepersonell plikter i samarbeid med arbeidstakeren og eventuelt arbeidsgiveren å gi nærmere vurdering av arbeidstakerens funksjonsevne.
Normalt vil en legeerklæring være tilstrekkelig til at arbeidstakeren har sannsynliggjort at vilkårene for sykepenger er oppfylt, og NAV kan da konstatere arbeidsuførhet. Rettslig sett er det likevel ikke tvilsomt at NAV kan overprøve legens sykmelding og står fritt til å vurdere spørsmålet ut fra alle relevante forhold i saken, jf. HR-2018-2344-A og HR-2019-2336-A avsnitt 31. Selv om legen i mange tilfeller er den som reelt sett «sykmelder», så er legens sykmelding formelt sett bare en sakkyndig uttalelse til en søknad om sykepenger. Ulike forhold kan gjøre at NAV setter i gang nærmere undersøkelser av om vilkårene for sykepenger er oppfylt. Særlige omstendigheter i forbindelse med sykemeldingen, som at arbeidsuførheten er for dårlig dokumentert eller at arbeidsgiver bestrider arbeidsuførhet på grunn av arbeidsmessige/sosiale problemer mv., kan gi særlige grunn til å overprøve sykemeldingen. Det vises i denne sammenheng også til NAVs rundskriv R08-00.»
Domssitat om beviskrav og bevisvurdering ved krav om sykepenger:
«Ved avgjørelsen av om arbeidstakeren har en funksjonsnedsettelse som gjør han arbeidsufør, skal trygdemyndighetene dermed bygge på det faktum som alt i alt finnes å være mest sannsynlig, jf. HR-2018-2344-A avsnitt 34 HR-2019-2336-A avsnitt 31. Ved bevisvurderingen gjelder altså et krav til alminnelig sannsynlighetsovervekt. Ved vurderingen av kravet til årsakssammenheng mellom sykdommen/skaden på den ene siden og funksjonsnedsettelsen og dermed arbeidsuførheten på den andre, gjelder imidlertid et skjerpet beviskrav. Det må være klart at det er sykdommen eller skaden som har medført arbeidsuførheten, jf. lovens ordlyd. Klarhetskravet knytter seg til årsaksvilkåret, jf. HR-2018-2344-A avsnitt 34.
Blant annet i tilfeller hvor det kan være vikarierende motiver for fravær, kan det skjerpede beviskravet få betydning. Dersom det er holdepunkter for andre årsaker til fraværet, kan det medføre at det etter en samlet vurdering ikke anses klart at det er sykdom/skade, og ikke annen årsak/grunn, som har medført fraværet.
Det er den som søker om sykepenger – her A – som har bevisbyrden og som må sannsynliggjøre sitt krav og dokumentere at vilkårene for å motta sykepenger er oppfylt. Hvor stor vekt det skal legges på fastlegens sykmelding i den samlede bevisvurderingen, vil blant annet avhenge av kvaliteten på de undesøkelser som er foretatt. Det må kreves at sykemeldingen bygger på en konkret og faglig forsvarlig vurdering av pasientens tilstand opp mot kravene i folketrygdloven § 8-4. Legen må kontrollere at det pasienten oppfatter som sykdom/skade, tilfredsstiller lovens krav og klart fører til arbeidsuførhet for vedkommende. Også graden av arbeidsuførhet og eventuell restarbeidsevne må avklares. Lagmannsretten viser til helsepersonelloven § 4 som stiller krav til faglig forsvarlighet og § 15 om at den som utsteder en legeerklæring skal være varsom, nøyaktig og objektiv.
Ved bevisvurderingen vil tidsnære bevis ha størst vekt. Tidsnære bevis kan suppleres med bevis som har kommet til senere, herunder parts- og vitneforklaringer, men slik bevis vil ofte ha mindre vekt. Særlig gjelder dette bevis som har tilkommet etter at tvisten har oppstått og som står i motstrid til eller endrer det bevisbildet som mer tidsnære og uavhengige bevis gir. Lagmannsretten viser til HR-2018-2344-A avsnitt 39-42 med henvisning til Rt-1998-1565 (nakkesleng I).»
Kommentarer