«no cure no pay» (LB-2025-72096)
Borgarting lagmannsrett – Dom 2. juni 2026 | Publisert på Lovdata 9. juni 2026
Domssammendrag:
«Saken gjaldt krav om dekning av advokatsalær i forbindelse med arbeid for å få gjenåpnet en straffesak. Klienten var tidligere idømt oppreisning for et drap han var frifunnet for. Retten kom til at kravet om ytterligere dekning ikke kunne tas til følge. Departementets tidligere utbetaling til advokaten, som bygget på en «no cure no pay»-avtale mellom advokaten, klienten og klientens far, ble ikke ansett som et enkeltvedtak. Retten fant heller ikke grunnlag for at EMK art. 13 ga klienten krav på en mer omfattende dekning av rettshjelp fra staten.
Henvisninger: Forvaltningsloven (1967) §2 | Menneskerettsloven (1999) EMKN A13.»
Domssitat om EMK art. 13 og rettshjelpsdekning:
«Spørsmålet er […] om det kan utgjøre et brudd på EMK art. 13 dersom en advokat ikke får dekket salær for alt arbeid knyttet til et menneskerettsbrudd av staten når arbeidet er utført etter avtale med klienten om «no cure, no pay».
EMK art. 13 lyder i norsk oversettelse og på engelsk:
Artikkel 13 Retten til et effektivt rettsmiddel
Enhver hvis rettigheter og friheter fastlagt i denne konvensjon blir krenket, skal ha en effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet uansett om krenkelsen er begått av personer som handler i offisiell egenskap.
Art. 13 Right to an effective remedy
Everyone whose rights and freedoms as set forth in this Convention are violated shall have an effective remedy before a national authority notwithstanding that the violation has been committed by persons acting in an official capacity.
Etter ordlyden retter artikkelen seg mot adgangen til prøving av rettighetene etter konvensjonen ved nasjonal myndighet, altså adgangen til prøving som sådan. Artikkelens ordlyd sier ikke noe om rett til dekning av rettshjelpskostnader knyttet til slik prøving.
Konvensjonsbruddet som besto i uttalelsene om oppreisningskravet i Gulating lagmannsretts dom 18. juni 1998 ble i utgangspunktet reparert ved at EMD konstaterte at det forelå en krenkelse etter EMK art. 6 nr. 2 og ved at klienten ble tilkjent oppreisning med 20 000 Euro i EMDs dom. Denne form for konvensjonsbrudd anses i alminnelighet reparert ved at det konstateres i en rettsavgjørelse at parten har blitt krenket, jf. HR-2024-1170-A avsnitt 33. Agder lagmannsrett besluttet å gjenoppta saken i 2022 fordi lagmannsretten kom til at krenkelsen av klientens rettigheter etter EMK art. 6 nr. 2 ikke hadde blitt tilstrekkelig avhjulpet ved senere rettsavgjørelser. Ved Agder lagmannsretts dom 4. november 2022 ble klienten frifunnet for oppreisningskravet. Frifinnelsen må anses som en del av reparasjonen av krenkelsen.
Ingen av partene har vist til praksis fra EMD som gir uttrykk for at krav på dekning av salær til rettshjelper må være en del av en effektiv prøvningsrett etter EMK art. 13, og lagmannsretten er heller ikke kjent med at det finnes slik praksis. I saker som føres for EMD, vil EMD kunne tilkjenne den private parten sakskostnader fra staten etter EMK art. 41, men fremsatte advokatsalær dekkes ikke alltid fullt ut. Lagmannsretten forstår EMK art. 13 slik at bestemmelsen kan gi grunnlag for i hvert fall et minimumskrav på rettshjelp, jf. Reiertsen: Effective Domestic Remedies and the European Court of Human Rights, 2022, side 142. Hvor mange timer som vil anses som tilstrekkelig rettshjelp i et tilfelle hvor EMK art. 13 gir krav på rettshjelp, kan det ikke ses å finnes noen rettskilder om. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at EMK art. 13 gir Sjødins klient krav på at staten dekker rettshjelp knyttet til gjenåpningssaken i et omfang som er større enn det arbeidet som ble dekket ved utbetalingen fra departementet i 2024. Hvorvidt det i medhold av EMK art. 13 i det hele tatt er rom for krav mot staten fra en rettshjelper som har arbeidet etter en avtale om «no cure, no pay», er det derfor ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til.»
Kommentarer