Bogarting lagmannsrett 03/11/2025
Lagmannsretten fant at Trygderettens kjennelse 20. november 2024 var gyldig. A oppfylte ikke vilkåret om «sterkt begrenset gangfunksjon» etter bilstønadsforskriften § 2 fjerde ledd, og hadde heller ikke sannsynliggjort et reelt og betydelig transportbehov som ikke kunne dekkes på annen måte. Søksmålet førte ikke frem, og staten ble frifunnet. A ble idømt sakskostnader.
Domssitat fra avgjørelsen om merutgifter (transportutgifter)
Saken gjelder overprøving av Trygderettens kjennelse 20. november 2024, som omhandler spørsmålet om A har krav på stønad til spesialtilpasset kassebil. Lagmannsretten kan overprøve alle sider ved denne kjennelsen, men slik at dette begrenses til en lovlighetskontroll, idet lagmannsretten ikke kan gi dom for realiteten i saken.
Lagmannsretten legger til grunn faktum på tidspunktet for kjennelsen, likevel slik at domstolen kan se hen til etterfølgende bevis som kaster lys over forholdene på kjennelsestidspunktet, jf. HR-2020-1193-A avsnitt 32. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det er A som har bevisbyrden, jf. HR-2019-2336-A avsnitt 32. Begivenhetsnære bevis har normalt større vekt enn for eksempel forklaringer som kommer i ettertid, jf. HR-2018-2344-A avsnitt 39 og 40.
Folketrygdloven kapittel 10 har regler om stønad for å kompensere for utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet. A er uføretrygdet og arbeider ikke, så det er bestemmelsene om å bedre hans funksjonsevne i dagliglivet som er aktuelle i denne saken.
I henhold til folketrygdloven § 10-1 er formålet med ytelser etter kapittel 10 blant annet «å kompensere for bestemte utgifter til bedring av ... funksjonsevnen i dagliglivet» for medlemmer som har sykdom, skade eller lyte. Etter § 10-6 første ledd kan stønad gis til bedring av funksjonsevnen når et medlem har fått sin «funksjonsevne i dagliglivet vesentlig og varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte». Stønaden gis «i forbindelse med tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige» for å bedre vedkommendes funksjonsevne i dagliglivet, jf. § 10-6 andre ledd.
Loven hjemler ulike stønadsformer, herunder stønad til «motorkjøretøy eller annet transportmiddel», jf. § 10-7 første ledd bokstav h. De nærmere vilkårene for tildeling av stønad til motorkjøretøy er regulert i den såkalte bilstønadsforskriften (FOR-2003-03-07-290) gitt med hjemmel i folketrygdloven § 10-7 siste ledd. Forskriften definerer motorkjøretøy som «kjøretøy som er motordrevet og som er bestemt til å kjøre på bakken», men elektrisk rullestol som går under 15 kilometer i timen er unntatt fra forskriftens anvendelsesområde.
Den foreliggende saken gjelder søknad om spesielt tilpasset kassebil, som er omhandlet i bilstønadsforskriften § 2 fjerde ledd som bil i gruppe 2. Bestemmelsen lyder slik:
Med gruppe 1 i denne forskriften menes ordinære personbiler. Stønad til gruppe 1 gis bare til medlemmer som fyller vilkårene i folketrygdloven § 10-5. Gruppe 2 omfatter spesielt tilpassede kassebiler. Det gis stønad til gruppe 2 til medlemmer som ikke er i stand til å komme seg inn og ut av bilen på egenhånd, uten å bruke heis eller rampe. Det kan også gis stønad til gruppe 2 til medlemmer med sterkt begrenset gangfunksjon, og til medlemmer som grunnet utagerende adferd må skjermes fra førermiljøet i bilen av trafikksikkerhetshensyn.
A har ikke anført at han ikke er i stand «til å komme seg inn og ut av bilen på egenhånd, uten å bruke heis eller rampe». Det er følgelig et vilkår for innvilgelse av hans søknad, at han har «sterkt begrenset gangfunksjon» i bilstønadsforskriftens forstand. Lagmannsretten kommer tilbake til om dette vilkåret er oppfylt.
De alminnelige vilkår for stønad til anskaffelse av motorkjøretøy er videre regulert i bilstønadsforskriften § 3, hvor det heter:
Det kan gis stønad til anskaffelse av kjøretøy til funksjonshemmet som fyller de generelle vilkår for stønad etter folketrygdloven kapittel 10 og som på grunn av varige forflytningsvansker trenger eget kjøretøy for å
a. reise til og fra arbeids- eller opplæringssted,
b. utføre sin funksjon som hjemmearbeidende,
c. forhindre eller bryte en isolert tilværelse,
d. avlaste sin familie i tilfeller hvor funksjonshemmingen medfører en særlig stor pleiebyrde, og derved bidra til å forhindre innleggelse i helseinstitusjon o.l.
Medlemmet må sannsynliggjøre at han eller hun har et reelt og betydelig behov for transport. Funksjonshemmingen må være av en slik art at reise med buss, båt, tog, trikk e.l. ikke er mulig eller medfører slike belastninger av varig art at det ikke er rimelig å forlange det.
Det kan ikke gis stønad til anskaffelse av kjøretøy dersom medlemmets behov for transport kan dekkes tilfredsstillende av vedkommendes familie, ved transportordning for funksjonshemmede eller på annen måte, eventuelt med andre former for offentlig støtte som for eksempel grunnstønad eller tilskudd etter skolelovgivningen e.l.
Det er § 3 første ledd bokstav c som er aktuell i denne saken. A må altså sannsynliggjøre at han, i tillegg til å oppfylle vilkåret om «sterkt begrenset gangfunksjon», jf. forskriften § 2 fjerde ledd, har et reelt og betydelig behov for transport og at dette behovet ikke kan dekkes tilfredsstillende på annen måte, jf. forskriften § 3 andre og tredje ledd. Det er også spørsmål om tiltaket er nødvendig og hensiktsmessig for å bedre As funksjonsevne i dagliglivet, jf. folketrygdloven § 10-6 andre ledd.
Lagmannsretten tar først stilling til om A på kjennelsestidspunktet hadde «sterkt begrenset gangfunksjon». Ordlyden i seg selv oppstiller et strengt krav for at forskriftens vilkår om begrensning i gangfunksjon er oppfylt. Det er altså ikke tilstrekkelig at søkeren har en begrenset gangfunksjon, men gangfunksjonen må være «sterkt begrenset».
Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger rettspraksis som gir nevneverdig veiledning ved tolkingen av uttrykket «sterkt begrenset gangfunksjon».
NAV – Arbeids- og velferdsetaten – har utarbeidet et rundskriv til folketrygdloven § 10-7 bokstav h: Anskaffelse av motorkjøretøy eller annet transportmiddel (R10-07H). I rundskrivet punkt 2 heter det følgende om det aktuelle forskriftsvilkåret:
Fra og med 01.01.2015 ble det gjort følgende tilføyelse til forskriftens § 2, 4. ledd: Det kan også gis stønad til gruppe 2 til brukere med «sterkt begrenset gangfunksjon». Dette medfører at det kan gis stønad til bil i gruppe 2, selv om vedkommende ikke er avhengig av å stige inn og ut av bilen med heis eller rampe. Det er en forutsetning at det er nødvendig med en bil i gruppe 2, jf. nødvendighetskriteriet i folketrygdloven § 10-5 og § 10-6. Det vil være avgjørende hvorvidt bruker kan nyttiggjøre seg en ordinær personbil eventuelt med tilpasninger, gitt til arbeid eller utdanning. For eksempel kan det være nødvendig med en bil i gruppe 2 dersom bruker har behov for å bringe med seg elektrisk rullestol eller andre hjelpemidler for at formålet med stønaden skal bli oppfylt. Bestemmelsen i 4. ledd er tiltenkt de snevre gruppene som tidligere med liten margin falt utenfor kriteriene for gruppe 2, og gjerne ble henvist til gruppe 1 bil med henger. Betegnelsen «sterkt begrenset gangfunksjon» må derfor tolkes strengt. Begrepet «gangfunksjon» innebærer en fysisk funksjonsnedsettelse.
Rundskrivet fastsetter at uttrykket «sterkt begrenset gangfunksjon» skal tolkes strengt. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at forvaltningspraksis fra 2015 er basert på de føringer som er gitt i rundskrivet, og at denne forvaltningspraksisen skal tillegges betydelig vekt ved tolkingen, jf. blant annet HR-2024-2211-A avsnitt 66. Det er under ankeforhandlingen vist til flere avgjørelser fra Trygderetten som gir veiledning ved tolkingen av det aktuelle uttrykket, og som underbygger at rundskrivets føringer er fulgt opp, jf. blant annet TRR-2024-1989 og TRR-2024-1831.
I TRR-2024-1989 (kjennelse 19. november 2024) kom Trygderetten til at søker ikke hadde en sterkt begrenset gangfunksjon. Det fremgår av kjennelsen at søker gikk med subbende skritt og benyttet krykker ved behov. Han fikk pustevansker og måtte ta lange pauser to til tre ganger når han gikk om lag 20 meter. I kjennelsen heter det:
Det omstridte vilkåret i saken er om den ankende part har en «sterkt begrenset gangfunksjon». Regelen er tolket strengt i trygderettspraksis, slik at den er ment å omfatte de personer som med liten margin ikke oppfyller kravet om å være avhengig av heis eller rampe for å komme seg inn og ut av bil. Det er i en rekke saker fra trygderettspraksis lagt til grunn at medlemmet må kunne forflytte seg bare noen få meter uten hjelpemidler for å oppfylle vilkåret, jf. eksempelvis TRR-2023-104, TRR-2022-724 og TRR-2021-3559.
Trygderetten avsa kjennelse 18. november 2024 (TRR-2024-1831), hvor søker heller ikke etter en konkret vurdering ble funnet å ha sterkt begrenset gangfunksjon. Det ble fremholdt følgende om uttrykket «sterkt begrenset gangfunksjon»:
Spørsmålet da er om hun har «sterkt begrenset gangfunksjon», jf. forskriften § 2 fjerde ledd, tredje punktum. Ankemotparten har vist til at bestemmelsen tolkes strengt, noe som også fremgår av rundskriv R-10-07H. I oversendelsesbrevet er det vist til en rekke eksempler fra Trygderettens praksis, og blant annet sitert fra TRR-2023-104 om at «det kreves at medlemmet bare kan forflytte seg noen få meter uten hjelpemidler». Nærværende rett er i tvil om det kan oppstilles et slikt «krav», i alle fall vurdere retten praksis å være noe mer nyansert. Retten ser at det i flere av Trygderettens kjennelser, for eksempel TRR-2020-3563 og TRR-2024-1321, er henvist til praksisgjennomgangen som ble gjort kjennelse TRR-2018-2652. Særlig er det sitert fra denne om at praksis viser at «alt fra 20 til 300 har blitt vurdert som ikke å være sterkt begrenset», men i siteringen er det utelatt at samme rett i neste setning også sier at det er flere eksempler på at gangdistansen ikke har vært avgjørende. Eksempler på andre relevante faktorer har vært hyppige spastiske anfall, falltendenser og nedsatt kognitiv funksjon (nedsatt evne til å vurdere underlaget og se seg for), som har gjort ledsager nødvendig. Retten legger til grunn at det skal gjøres vurdering av gangfunksjonen, der distansen ikke nødvendigvis er avgjørende, men der praksis likevel viser at terskelen er relativt høy for å oppfylle forskriftens vilkår. (...)
Kjennelsene underbygger etter lagmannsrettens syn at vilkåret «sterkt begrenset gangfunksjon» skal tolkes strengt, slik også rundskrivet oppstiller krav om, men det er altså ikke kun en vurdering av hvor langt søker klarer å gå. Det må også ses hen til andre faktorer, som blant annet tendensen til å falle samt risikoen for at vedkommende kan få spastiske anfall under gangen. Lagmannsretten legger denne forståelsen av uttrykket til grunn.
A har under ankeforhandlingen forklart at han i november 2024 kun kunne gå to til tre meter utendørs med krykke. Innendørs kunne han gå lenger, men også da med krykke eller rullator.
Det er fremlagt flere legeerklæringer i saken som er egnet til å belyse As gangfunksjon. Hans fastlege, B ved [legekontor], fremholdt i legeerklæring 25. september 2019 at A klarer å gå 30-50 meter om sommeren, men «distansen blir betydelig kortere om vinteren med dårlig føre/snø/ is på veien». I erklæringen fremgår det videre at han kan gå forholdsvis korte distanser på grunn av svakhet i hans høyresidige kroppshalvdel (delvis lammelse i høyre arm og ben).
Fastlegen har i legeerklæring 10. juli 2023 opplyst at A går med stokk og at han har «veldig kort gangdistanse, gode dager 30-50 m, dårlige dager 15 m».
I epikrise fra rehabiliteringsopphold på Unicare Jeløy i perioden 18. oktober til 14. november 2023 fremgår det at A under oppholdet har gått «selvstendig med krykke i venstre hånd, i korridorer og i gymsalen på huset», samt at han utførte en «6 min gangtest 144-90 (smerte i kne)». Det er under punktet «Status ved avreise» opplyst at han «klarer å gå trygt og med flyt i gangen, med krykke, over kortere avstander».
Fastlegen har i legeerklæring 31. januar 2024 opplyst at A har en gangdistanse på 30 meter på gode dager og 15 meter på dårlige dager, at han bruker stokk samt at han bruker rullestol utendørs ved lang distanse.
Legeerklæringen fra januar 2024 taler for at As gangfunksjon er blitt noe, men ikke vesentlig, svekket fra september 2019 til januar 2024. Epikrisen fra rehabiliteringsoppholdet på Unicare Jeløy høsten 2023 underbygger dette. Men det avgjørende i vår sak er uansett As gangfunksjon i november 2024.
Det er ikke fremlagt nyere medisinske dokumenter enn legeerklæringen fra januar 2024, som kan belyse As gangfunksjon i november 2024. Som det fremgår over, har han selv under ankeforhandlingen forklart at han kun kunne gå et par meter med støtte av krykke, men lagmannsretten finner hans forklaring vanskelig forenlig med den fremlagte dokumentasjonen og bevisførselen for øvrig.
På bakgrunn av bevisførselen under ankeforhandlingen finner lagmannsretten det sannsynliggjort at A i november 2024 hadde en begrenset gangfunksjon, men lagmannsretten kan ikke se at de tidsnære bevisene underbygger at gangfunksjonen var «sterkt begrenset» i forskriftens forstand. Den mest oppdaterte legeerklæringen, som er fra 31. januar 2024, underbygger at A i alle fall klarte å gå 15 meter med støtte av en stokk eller krykke. A har under ankeforhandlingen forklart at hans funksjonsnivå i november 2024 var noenlunde det samme som i januar samme år. Fysioterapeut C har også avgitt forklaring under ankeforhandlingen. A var til behandling hos henne i perioden 26. september 2024 til 18. desember 2024. C gjorde ingen tester av As gangfunksjon i løpet av de åtte konsultasjonen hun hadde med ham, men hun oppfattet ikke at det var problematisk for A å gå med krykke de ti meterne som var fra venterommet og inn på behandlingsrommet.
Etter en samlet vurdering av bevisførselen finner lagmannsretten det sannsynliggjort at A på kjennelsestidspunktet hadde en gangfunksjon på i alle fall 15 meter med krykke. Det er ikke holdepunkter i den skriftlige dokumentasjonen eller i vitneforklaringen for at han hadde falltendenser, spastiske anfall eller lignende under bevegelsen, og lagmannsretten kan ikke se at gangfunksjonen var «sterkt begrenset» i bilstønadsforskriftens forstand.
Trygderetten kom i sin kjennelse heller ikke til at A hadde «en sterkt begrenset gangfunksjon» og fremholdt følgende:
Retten er kommet til samme resultat som ankemotparten og kan slutte seg til følgende begrunnelse i oversendelsesbrevet:
«(...)
Spørsmålet videre blir da om den ankende part har en «sterkt begrenset gangfunksjon». NAV Klageinstans ser helt klart at den ankende part har en begrenset gangfunksjon. Det avgjørende spørsmålet i saken er om den reduserte gangfunksjonen kommer inn under betegnelsen «sterkt» begrenset gangfunksjon, slik bilstønadsforskriftens § 2, 4. ledd skal forstås. I Trygderettens kjennelse TRR-2018-938, har Trygderetten forklart hva sterkt begrenset gangfunksjon betyr:
«...med uttrykket har ment å åpne opp for å gi stønad i situasjoner der søkerens gangfunksjon er så begrenset at søkeren har store problemer med å komme seg inn og ut av bilen uten å benytte seg av heis eller rampe. Altså en situasjon som er svært nær alternativet med heis og rampe.»
En slik forståelse av begrepet har også støtte i senere kjennelser fra trygderetten, se TRR-2019- 4245, TRR-2021-3559, TRR-2022-728 og TRR-2021-2702, TRR-2021, TRR-2021-1447,TRR-2021-2266 og TRR-2022-724.
Klageinstansen vurderer at den ankende part i denne saken heller ikke har en «sterkt begrenset gangfunksjon» etter bilstønadsforskriftens § 2, 4. ledd. Vi vurderer at det ikke er sannsynliggjort at han har så store problemer med å komme seg inn og ut av bil, at han ligger tett opp til grensen for å være avhengig av heis/rampe.
Vi har ved avgjørelsen lagt vekt på uttalelse fra ergoterapeut som skriver at han kommer seg greit inn og ut av bil, samt legeopplysninger om at han har en gangfunksjon på 15 meter og opp til 30-50 meter på gode dager. VI har også lagt vekt på at du i dag benytter en vanlig personbil som du kommer deg inn og ut av. Vi vil også vise til uttalelse fra fysioterapeut ved Unicare Jeløys fra treningsopphold i perioden 18. oktober til 14. november 2023 (sitat):
«Pasienten har gjort mye gangtrening under den individuelle fysioterapien. Han har da gått selvstendig med krykke i venstre hånd, i korridorer og i gymsalen på huset.» (-) «Pasienten har fortsatt vansker med å bruke høyre beinet i funksjonelle aktiviteter, for eksempel i trapp. Han klarer å gå trygt og med flyt i gangen, med krykke, over kortere avstander. Smerte fra baksiden av kneet og korsryggen som er begrensende faktor under gange.»
Denne forståelsen er også stadfestet av trygderetten i en rekke kjennelser i liknende type saker, se TRR-2021-01534 TRR-2022-3041, TRR-2022-2557 og TRR-2022-940.
Den ankende part oppfyller dermed ikke det medisinske tilleggsvilkåret i bilstønadsforskriftens § 2, 4. ledd.»
Som det fremgår over, er lagmannsretten kommet til at det ikke er noe å innvende mot Trygderettens bevisbedømmelse på dette punktet. Vilkåret i bilstønadsforskriften § 2 fjerde ledd er ikke oppfylt.
Dette innebærer at A ikke oppfylte vilkårene for å få innvilget søknaden om spesialtilpasset kassebil på tidspunktet for Trygderettens kjennelse. Lagmannsretten finner likevel grunn til å knytte noen merknader til de øvrige vilkårene som er oppstilt i folketrygdloven § 10-6 andre ledd og bilstønadsforskriften § 3.
Det er ikke bestridt at As funksjonsevne i dagliglivet er vesentlig og varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte, jf. folketrygdloven § 10-6 første ledd.
Som nevnt, er det et vilkår etter folketrygdloven § 10-6 andre ledd at spesialtilpasset kassebil er «nødvendig» for å bedre saksøkers funksjon i dagliglivet. Videre er det i bilstønadsforskriften § 3 andre og tredje ledd oppstilt krav om at søker har et reelt og betydelig behov for transport, samt at transportbehovet ikke kan dekkes tilfredsstillende av søkerens familie, ved transportordning for funksjonshemmede eller på annen måte. Slik lagmannsretten ser det, overlapper disse vilkårene til dels og lagmannsretten drøfter de samlet.
Det fremgår av ovennevnte rundskriv under punkt 1.2.2 at folketrygdloven § 10-6 andre ledd ikke bestemmer at det er den «optimale løsningen som dekkes». Det skal ikke ytes stønad ut over det som er «tilstrekkelig for å bedre funksjonsevnen». Slik lagmannsretten ser det, innebærer lovens nødvendighetskrav at det blant annet må gjøres en vurdering av om As transportbehov kan dekkes på en annen og rimeligere måte enn ved spesialtilpasset kassebil. Det er et vesentlig moment i denne vurderingen hvorvidt A kan nyttiggjøre seg en ordinær personbil, eventuelt ved tilpasninger av denne. Det er klart at A ikke kan forventes å reise kollektivt, noe det er enighet mellom partene om.
A ble i 2008 av NAV Bilkontoret Oslo innvilget stønad til kjøp av personbil gruppe 1 (Toyota RAV4, 2005-modell). Han eier bilen fortsatt, og den ble sist EU-godkjent i november 2024. A har under ankeforhandlingen opplyst at han benytter bilen i det daglige, men at han trenger bistand fra ektefellen eller venner til å løfte rullatoren han benytter inn og ut av bilen. Utskrift av bilens kilometerstand underbygger As forklaring om at bilen benyttes jevnlig.
Slik saken er opplyst for lagmannsretten, er det ikke sannsynliggjort at det er nødvendig med spesialtilpasset kassebil for å løse As transportbehov. Han kan fortsatt benytte sin personbil. Anførslene knyttet til bilens dårlige funksjon og behov for reparasjon, er ikke forhold som gir rett til støtte til anskaffelse av spesialtilpasset kassebil, jf. LB-2017-124141 og TRR-2021-1447.
A har for lagmannsretten anført at han har behov for bistand til å løfte rullatoren inn og ut av bilen, og at rullatoren er et nødvendig hjelpemiddel for ham. Lagmannsretten kan ikke se at det forut for ankeforhandlingen har vært anført at han ikke evnet å bringe med seg rullatoren uten hjelp. I søknaden 6. juli 2023 om stønad til anskaffelse av spesialtilpasset kassebil opplyste A at han på søknadstidspunktet brukte sin personbil jevnlig og at han brukte krykker og rullator som hjelpemidler ved forflytning. Ut over As forklaring under ankeforhandlingen, er det ingen bevis i saken som underbygger at han ikke selv i november 2024 var i stand til å forestå den nødvendige håndteringen av rullatoren inn og ut av bilen, og lagmannsretten kan ikke se at hans anførsel på dette punktet er sannsynliggjort. Lagmannsretten har imidlertid forståelse for at det kan være en utfordring å løfte rullatoren inn og ut av bilen, men er enig med saksøkte i at en vanlig personbil eventuelt kan spesialtilpasses for å avhjelpe slike utfordringer.
Det er videre anført at det er nødvendig for A å medbringe den elektriske rullestolen han benytter ved transport, og at denne ikke kan transporteres i en ordinær personbil.
I søknad 10. mai 2023 om elektrisk rullestol fremgår det at han har behov for elektrisk rullestol «for å komme seg rundt i nærmiljøet på egenhånd ift. handling og å følge opp datteren i nærmiljøet», men at han går kortere avstander med stokk. I tilleggsskjema til søknaden fra ergoterapeut D 2. august 2023 fremgår det at A i august 2023 har en bil med god høyde i forhold til inn- og utstigning av bilen, samt at han har behov for elektrisk rullestol ved forflytning over lengre avstander utendørs. Sett i lys av disse dokumentene og bevisførselen under ankeforhandlingen for øvrig, kan ikke lagmannsretten se at det er sannsynliggjort at det er nødvendig for A å medbringe den elektriske rullestolen ved transport med bil. Han kan fortsatt benytte rullator eller krykke som hjelpemiddel ved forflytning etter at bilen er parkert. Eventuelt kan han søke om å anskaffe en mer egnet rullestol til å medbringe i personbilen, eller at rullestolen medbringes på en medbrakt tilhenger med installert løfteutstyr.
Lagmannsretten viser for øvrig til at A bor i Oslo, hvor butikker og offentlige tjenestetilbud befinner seg i rimelig avstand fra hans hjem. Det samme gjelder de templene som han jevnlig oppsøker. Han har familie og venner i nabolaget eller i kortere og mellomlang kjøreavstand fra hjemmet, og disse kan også komme hjem til ham på besøk. Lagmannsretten kan ikke se at disse forhold i seg selv tilsier at det er nødvendig med spesialtilpasset kassebil for å løse As transportbehov, da han – slik saken er opplyst – per november 2024 dekket dette transportbehovet ved bruk av sin personbil. Det samme gjelder As oppfølging av datterens behov for transport til og fra fritidsaktiviteter etc. Han har forklart at han i dag kjører henne til disse aktivitetene med personbilen som han disponerer.
Lagmannsretten har for øvrig forståelse for at A kan oppleve utfordringer med å benytte seg av ordningen med TT-kort, blant annet på grunn av språkutfordringer, at bestilt transport kan være forsinket samt at ordningen er geografisk avgrenset til Oslo kommune. Dette er likevel ikke utfordringer av en slik karakter at ordningen med TT-kort ikke er anvendelig for A, jf. LB-2013-94936, og det må legges til grunn at hans transportbehov også kan dekkes tilfredsstillende ved denne ordningen. Lagmannsretten legger til grunn at han ved slik transport kan medbringe den elektriske rullestolen, og det er heller ikke bestridt at han ved slik transport kan reise alene.
Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det lovbestemte nødvendighetsvilkåret i folketrygdloven § 10-6 andre ledd er oppfylt, eller at det er sannsynliggjort at det foreligger et reelt og betydelig transportbehov som ikke kan dekkes på annen måte, jf. bilstønadsforskriften § 3 andre og tredje ledd. Det vises i denne forbindelse til forarbeidenes uttalelse, jf. over, om at det ikke er den optimale løsningen som dekkes, og at det ikke skal ytes stønad ut over det som er «tilstrekkelig for å bedre funksjonsevnen
Domssitat fra avgjørelsen om bevis og prosess
Lagmannsretten legger til grunn faktum på tidspunktet for kjennelsen, likevel slik at domstolen kan se hen til etterfølgende bevis som kaster lys over forholdene på kjennelsestidspunktet, jf. HR-2020-1193-A avsnitt 32. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det er A som har bevisbyrden, jf. HR-2019-2336-A avsnitt 32. Begivenhetsnære bevis har normalt større vekt enn for eksempel forklaringer som kommer i ettertid, jf. HR-2018-2344-A avsnitt 39 og 40
Domssitat fra avgjørelsen om sakskostnader
Staten har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd krav på erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten. Etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd kan A helt eller delvis fritas for erstatningsansvar hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Det skal blant annet legges særlig vekt på om saken er av velferdsmessig betydning og om styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak. Når det særskilt gjelder § 20-2 tredje ledd bokstav c, viser lagmannsretten til Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse inntatt i Rt-2012-209 avsnitt 17 og 18:
Tvisteloven § 20-2 tredje ledd første punktum bestemmer at den tapende part helt eller delvis kan fritas fra sakskostnadsansvar «hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig». Etter § 20-2 tredje ledd andre punktum bokstav c skal det ved vurderingen blant annet «legges særlig vekt på ... om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt unntak». Det følger av denne bestemmelse at det ikke er tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, jf. Rt-2011-586. Den overordnede norm er at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita fra ansvar. Dette innebærer at det for å frita for omkostningsansvar etter § 20-2 tredje ledd bokstav c må komme noe i tillegg til velferdsmessig betydning og ulikt styrkeforhold – for eksempel at avgjørelsen har budt på tvil, at saken har prinsipiell interesse eller at den tapende part ellers har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene.
Den selvstendige betydning av § 20-2 tredje ledd bokstav c er at det i de tilfeller hvor saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og det er stor forskjell på partenes økonomiske styrke, skal mindre til enn ellers for å frita for sakskostnadsansvar.
Lagmannsretten legger til grunn at saken er av velferdsmessig betydning for A, og det er stor forskjell på det økonomiske styrkeforholdet mellom partene. Lagmannsretten har imidlertid kommet til at det ikke foreligger slike tilleggsmomenter som Høyesterett framhever. Saken har ikke budt på tvil. Den har ikke prinsipiell interesse, og A har ikke hatt god grunn til å få prøvd saken for domstolene. Etter en samlet vurdering er det lagmannsrettens oppfatning at tungtveiende grunner ikke gjør det rimelig å frita A, helt eller delvis, fra sakskostnadsansvaret.
Advokat Jahren har fremlagt kostnadsoppgave pålydende 53 650 kroner, som i sin helhet gjelder salær. Det er ikke fremsatt innsigelser mot kostnadsoppgaven. Etter lagmannsrettens oppfatning har kostnadene vært nødvendige og det har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Sakskostnadsbeløpet fastsettes i samsvar med kravet
Kommentarer