Frihetsberøvelse (HR-2025-2546-A)
Norges Høyesterett 19. desember 2025
Sentrale temaer: oppreisningserstatning
To menn utga seg for å være fra politiet og lurte en eldre kvinne til å bli med dem til Dubai, angivelig for å få tilbake penger som skulle være tatt fra bankkontoen hennes. Før avreisen oppholdt de seg i flere dager sammen med henne i leiligheten hennes, og de ga henne beskjed om at hun ikke måtte ringe noen eller forlate boligen. I Dubai var hun ikke fysisk hindret fra å komme seg unna. Hun stolte likevel på de falske politifolkene og fulgte instruksene deres. Før og under oppholdet ble kontoen hennes tappet for om lag 5,6 millioner kroner. Høyesterett tok først stilling til om tiltalen, som politiet hadde tatt ut, var gyldig, jf. straffeprosessloven § 67, selv om tiltalen også viste til straffeloven § 79 første ledd bokstav c om dobling av strafferammen når handlingen skjer som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe. Deretter kom flertallet i Høyesterett (tre dommere) – i likhet med flertallet i lagmannsretten – til at de tiltalte var skyldige i frihetsberøvelse, jf. straffeloven § 254. Flertallet viste til at psykisk press, trusler eller forledelse kan binde fornærmede så sterkt at forholdet må regnes som frihetsberøvelse. Det avgjørende er om fornærmede i realiteten er fratatt muligheten til å bevege seg fritt etter egen vilje. Anken over lagmannsrettens lovanvendelse under skyldspørsmålet ble forkastet. Oppreisningserstatningen til fornærmede, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd, ble fastsatt til 100 000 kroner. Dissens 3–2.
Domssitat om oppreisningserstatning:
(73) Etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b kan oppreisning tilkjennes ved krenkelser eller mislig adferd som nevnt i § 3-3. Oppregningen i § 3-3 omfatter straffeloven § 254 om frihetsberøvelse.
(74) Når vilkårene først er oppfylt, skal oppreisning normalt tilkjennes, selv om det står «kan» i loven, jf. for eksempel HR-2023-1172-A avsnitt 34.
(75) Det følger av § 3-5 første ledd at oppreisningen skal settes til «en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art». Etter fast rettspraksis skal beløpet gjenspeile handlingens objektive grovhet, den skylden skadevolderen har utvist, samt skadens omfang og virkninger for skadelidte, jf. for eksempel HR-2020-1345-A avsnitt 28.
(76) Når en krenkelse er begått av flere i fellesskap, kan oppreisningen etter § 3-5 andre ledd fastsettes separat for den enkelte ansvarlige. I vurderingen skal det legges vekt på om belastningen for fornærmede er blitt større av at flere har handlet i fellesskap. Separat fastsettelse er særlig aktuelt ved grove integritetskrenkelser, jf. HR-2024-1016-A avsnitt 52.
(77) Lagmannsretten har fastsatt et felles oppreisningsbeløp for de to tiltalte. Jeg er enig i at det er riktig. Det at de opptrådte sammen, økte i dette tilfellet ikke belastningen i særlig grad.
(78) Den konkrete utmålingen må nødvendigvis bli skjønnsmessig.
(79) Lagmannsretten satte oppreisningsbeløpet til 150 000 kroner. Den la særlig vekt på frihetsberøvelsens varighet, at den inngikk i aktivitetene til et kriminelt nettverk, og at fornærmede i en periode ble utsatt for stor helserisiko fordi hun gikk tom for livsviktige medisiner. Lagmannsretten pekte også på at formålet med frihetsberøvelsen var å utnytte fornærmede økonomisk, samt at hun i ettertid er blitt mer utrygg og har hatt problemer med å sove.
Kommentarer