Redningsøvelsesfallet (TRR-2025-6069)
Saken dreide seg om hvorvidt ryggplager kunne godkjennes som yrkesskade etter en ulykke i arbeid. Retten behandlet spørsmålet om den ankende part hadde et rettskrav på godkjenning, og vurderte særlig om det forelå tilstrekkelig årsakssammenheng mellom hendelsen på arbeidsplassen og de senere ryggproblemene.
Ved bevisvurderingen kom retten til at kravet om sannsynlighetsovervekt ikke var oppfylt. Et sentralt moment var at journalmaterialet ikke inneholdt medisinske opplysninger som lå tett i tid til ulykken. De første registrerte opplysningene om ryggplager kom først flere år etter arbeidsulykken, nærmere bestemt etter fire år. Retten la også vekt på det videre sykdomsforløpet. Den ankende part gjennomgikk senere ryggkirurgi, og det fremgikk av dokumentasjonen at vedkommende deretter var uten symptomer i en lang periode, oppgitt til ni år.
På denne bakgrunnen fant retten det ikke mest sannsynlig at ryggplagene hadde sin årsak i arbeidsulykken. Konklusjonen ble derfor at ryggplagene ikke kunne godkjennes som yrkesskade.
Domsutdrag om generelle årsaksregler i trygderett:
"For at en skade skal godkjennes som en yrkesskade må det foreligge årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og skaden, jf. folketrygdloven § 13-3 første ledd. Det følger av sikker rett at det er hovedårsakslæren som skal legges til grunn i vurderingen av årsakssammenheng, jf. Rt-2005-495 avsnitt 65 flg. og Rt-2006-735. Dette betyr at arbeidsulykken må være den dominerende årsaken til den ankende parts skade. Hovedårsakslæren suppleres imidlertid av et fordelingsprinsipp. Fordelingsprinsippet innebærer at dersom arbeidsulykken utgjør 50 prosent eller mindre av årsaken til skaden, kan skaden godkjennes delvis som yrkesskade, jf. for eksempel Rt-2005-495.
I den konkrete helhetsvurderingen av om det foreligger årsakssammenheng skal det tas hensyn til om den aktuelle hendelsen kunne medføre skaden, om symptomene tyder på en sammenheng mellom arbeidsulykken og skaden (akutt- og brosymptomer), og om det eventuelt er andre forklaringer på skaden, jf. Rt-2007-1370. Det er søker som har bevisbyrden, og beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Tidsnære bevis i ettertid av arbeidsulykken tillegges i utgangspunktet mest vekt, jf. Rt-1998-1565."
Domsutdrag om de fire vilkår - skadeevne:
"Den ankende part var yrkesskadedekket etter folketrygdloven § 13-9 første ledd bokstav c da han var i redningstjeneste i 1969 og falt ned 5 meter under en redningsøvelse. Retten vurderer at hendelsen hadde et betydelig skadepotensial."
Domsutdrag om de fire vilkår - akuttsymptomer
"Ifølge legevaktnotat brakk han armen under hendelsen. Det er imidlertid ikke angitt ryggsmerter i tidsnær dokumentasjon fra legevakten i perioden 25. mai til 23. juli 1969, kun at han brakk armen og at denne ble gipset. Fraværet av akuttsymptomer for ryggsmerter i disse notatene tillegges for øvrig ikke vesentlig vekt i helhetsvurderingen. Journalnotater var den gang ofte svært kortfattede og dreide seg som regel om det som måtte behandles akutt."
Domsutdrag om de fire vilkår - brosymptomer
«Retten har imidlertid lagt særlig vekt på at det ikke foreligger noen form for medisinsk dokumentasjon av ryggsmerter fra skadehendelsen i 1969 og frem til 25. april 1974.»
«Dette ble dokumentert først 4 år etter skadehendelsen, hvilket er en betydelig periode.»
«Den 19. desember 1974 vurderte lege at den ankende part ikke lengre hadde ryggsmerter etter en ryggoperasjon i oktober, og siden er det angitt at den ankende part var symptomfri i 9 år.»
«Etter rettens vurdering er dette et for langt symptomfritt intervall til at den ankende parts ryggsmerter i dag kan knyttes til skadehendelsen den 23. juli 1969.»
Domsutdrag om de fire vilkår - forenlighet:
«Retten kan ikke se at arbeidsulykken er den dominerende årsaken til den ankende parts skade.»
«Retten finner det heller ikke sannsynliggjort at arbeidsulykken utgjør 50 prosent eller mindre av årsaken til skaden …»
Kommentarer