Bogarting Lagmannsrett 10/03/2026
Saken gjaldt foreldelse av krav om erstatning for inntektstap etter seksuelle overgrep i barndommen. Lagmannsretten kom til at foreldelsesfristen var avbrutt ved forliksklage i 2023, men at den fristavbrytende virkningen opphørte da søksmål ikke ble reist innen ett år etter forliksrådets innstilling. Retten vurderte deretter om kravet uansett var foreldet etter foreldelsesloven § 9. På bakgrunn av sakkyndigerklæring fra 2019, straffedommen og NAV-vedtak om 100 % uførhet i 2021, fant retten at skadelidte hadde tilstrekkelig kunnskap til å reise søksmål før november 2021. Kravet var derfor foreldet. Anførselen om psykisk blokkering som «uovervinnelig hindring» etter § 10 nr. 2 førte heller ikke frem. Anken ble forkastet.
Domssitat fra avgjørelsen om foreldelse:
«Foreldelsesloven § 9 – Rettslige utgangspunkter
Foreldelse av erstatningskravet reguleres av foreldelsesloven § 9. Etter § 9 nr. 2 gjelder det en absolutt foreldelsesfrist på 20 år fra den skadegjørende handlingen. Bestemmelsen får imidlertid ikke anvendelse ved personskade som er voldt mens skadelidte var under 18 år, forutsatt at den ansvarlige før opphøret av det skadegjørende forholdet «kjente eller burde kjenne til» at dette kunne medføre «fare for liv eller alvorlig helseskade». Lagmannsretten finner det klart at B i alle fall burde ha slik kunnskap da overgrepene ble begått. Den absolutte foreldelsesfristen på 20 år kommer derfor ikke til anvendelse. Unntaket for personskade påført mindreårige ble for øvrig tatt inn i § 9 ved lovendring som trådte i kraft 1. juli 2004, og gjelder for krav som ikke allerede var foreldet på dette tidspunktet, jf. HR-2023-02303-A avsnitt 21. At kravet den gang ikke var foreldet, er på det rene.
Foreldelsesspørsmålet reguleres derved av foreldelsesloven § 9 nr. 1 som bestemmer at krav på skadeserstatning foreldes tre år etter den dagen da skadelidte «fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige».
Kunnskapskravet i § 9 knytter seg til faktiske omstendigheter som danner grunnlaget for kravet og hvem skyldneren er. Ved uvitenhet om rettsregler (rettsvillfarelse), er utgangspunktet at hver av partene bærer risikoen for sin egen rettsoppfatning, jf. HR-2023-585-A avsnitt 36. I rettspraksis er det riktignok åpnet for at rettsvillfarelse i særlige tilfeller også kan utgjøre en relevant uvitenhetsgrunn. Det skal imidlertid «mye til» for at uvitenhet om rettsregler hindrer foreldelsesfristen å løpe, jf. Rt-2001-382 (side 393) og Rt-2001-905 (side 916), selv om rettspraksis kan gi holdepunkter for at terskelen kan være noe lavere i personskadesaker hvor domstolene har strukket seg langt for å imøtekomme skadelidte, jf. Rt-2008-1665 avsnitt 28-32. Uansett må rettsvillfarelsen knytte seg til manglende kunnskap om «skaden og den ansvarlige», det vil si rettsuvitenhet knyttet til det materielle erstatningskravet. Rettslig uvitenhet om prosessuelle regler, herunder fristene for å avbryte foreldelse og hvordan dette gjøres, kan ikke begrunne at fristen ikke begynner å løpe, jf. Kjørven m.fl., Foreldelse av fordringer, (2011) side 211-212. Dette må gjelde selv om foreldelse tradisjonelt bedømmes som en materiell frifinnelsesgrunn.
Det alminnelige utgangspunktet for når foreldelsesfristen i § 9 begynner å løpe, er gjerne formulert som det tidspunktet skadelidte fikk eller burde skaffet seg slike kunnskaper om skaden og den ansvarlige at han eller hun hadde oppfordring til å gå til saksanlegg med utsikt til et positivt resultat, jf. blant annet Rt-1997-1070 (side 1079). Det kreves ikke viten om at søksmålet vil føre frem. Det er tilstrekkelig at skadelidte – tross uvitenhet om utfallet – må ha rimelig grunn til å få ansvarsspørsmålet prøvet for domstolene, jf. HR-2023-585-A avsnitt 35. Kravet om utsikt til et positivt resultat må samtidig vurderes i lys av hensynet til rettskraftvirkningene av en dom, siden det ville være uheldig hvis foreldelsesreglene skulle tvinge skadelidte til å ta ut søksmål før han eller hun har mulighet til å vinne frem, jf. HR-2019-2034-A avsnitt 64. Selv om ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng er noenlunde avklart, vil dette også ha en side til tapets størrelse så fremt det dreier seg om tapsposter som prosessuelt sett regnes som samme krav.
Kravet om utsikt til et positivt resultat må også referere seg til fullbyrdelsessøksmål, jf. Hagstrøm m.fl., Obligasjonsrett, 3. utg. (2021) side 813, selv om et fastsettelsessøksmål for erstatningsansvar også vil avbryte foreldelsesfristen og kunne gi grunnlag for ny frist på tre år fra dom er avsagt, jf. foreldelsesloven § 15 og § 21 nr. 2 annet punktum. Selv om tvisteloven § 1-3 riktignok ikke er til hinder for at det reises fastsettelsessøksmål for erstatningsansvar uten at det samtidig tas stilling til erstatningens størrelse, ville skadelidte i motsatt fall risikere å måtte anlegge flere søksmål for å få kravet fullbyrdet.
Kunnskapskravet i foreldelsesloven § 9 pålegger skadelidte en undersøkelsesplikt, ved at det er tilstrekkelig at skadelidte «burde» skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Dette gir anvisning på en aktsomhetsvurdering og må vurderes konkret blant annet ut fra karakteren og styrken på indikasjonene som gir grunnlag for å iverksette nærmere undersøkelser om ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og økonomisk tap. Selv om aktsomhetsnormen i utgangspunktet er objektiv, jf. Kjørven m.fl., Foreldelse av fordringer (2011) side 201, vil skadelidtes individuelle forhold etter omstendighetene også kunne være relevant. Som nevnt, har domstolene strukket seg langt for å imøtekomme skadelidte i personskadesaker, jf. den generelle uttalelsen i Rt-2008-1665 avsnitt 32 og Røed, Foreldelse av fordringer, 4. utg. (2019) side 439-440. Dersom undersøkelsesplikten først er brutt, løper imidlertid foreldelsesfristen fra tidspunktet man ville fått nødvendig kunnskap gjennom resultatet av undersøkelser man burde ha iverksatt, jf. HR-2016-1209-U.
Med disse rettslige utgangspunktene går lagmannsretten over til den konkrete vurderingen av når foreldelsesfristen etter § 9 begynte å løpe.
Foreldelsesloven § 9 – Konkret vurdering
Det avgjørende for foreldelsesspørsmålet er etter dette om A fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige før 25. november 2021, og ikke før 17. oktober 2020 slik tingretten har lagt til grunn.
Under behandlingen av straffesaken i 2019 oppnevnte tingretten psykiater Øivind Ekeberg til å foreta en sakkyndig vurdering av fornærmede. Mandatet var omfattende og omfattet blant annet å beskrive As bakgrunn, barndom, symptomer, sykdomsutvikling og diagnoser, samt vurdere mulige årsaker for den diagnostiserte tilstanden opp mot forholdene som var omfattet av tiltalen. Det inngikk også i mandatet blant annet å beskrive trygdestatus, om og eventuelt hvor lenge A fortsatt ville ha behov for sykepenger eller økonomisk støtte til medisinsk eller yrkesmessig rehabilitering, samt om det var rimelig å tro at hun ville bli fullt yrkesmessig restituert. På bakgrunn av dette mandatet ga den sakkyndige 5. august 2019 en skriftlig erklæring på 27 sider med følgende konklusjon:
A har utviklet betydelige psykiske problemer, og de sentrale diagnosene er F 43.1 Posttraumatisk stresslidelse, kompleks type og F 61.0 Blandede og andre personlighetsforstyrrelser. Den medisinske invaliditet vurderes til 40%. Det vurderes å være sannsynlighetsovervekt for at hun har vært utsatt for seksuelle overgrep da hun var barn. Dette antas å forklare 30% av hennes medisinske invaliditet, mens 10% kan forklares av andre traumatiske opplevelser. Det vurderes som lite sannsynlig at den medisinsk invaliditet kommer under 20-25% på sikt. Hun er for tiden helt arbeidsufør. Det vurderes som lite sannsynlig at hun vil kunne bli mer enn 50% arbeidsfør selv etter vellykket behandling.
Den 4. september 2019 fremmet A som nevnt krav om pådømmelse av sivile krav i straffesaken, jf. straffeprosessloven § 3, jf. § 428. Begjæringen omfattet blant annet pådømmelse av krav om erstatning for lidt og fremtidig inntektstap som følge av de forholdene tiltalen gjaldt. Som grunnlag for kravet, ble det henvist til tiltalebeslutningen og den sakkyndiges vurderinger og konklusjoner. Det ble anført at det var sannsynliggjort nødvendig årsakssammenheng mellom psykisk skade og økonomisk tap. Samtidig ble det begjært utsettelse av forhandlingene etter straffeprosessloven § 431 for kravet om erstatning for lidt og fremtidig inntektstap. I begrunnelsen for begjæringen ble det fremhevet at lidt og fremtidig inntektstap er kompliserte erstatningsposter som ville kreve en del bevisføring, at det var stor sannsynlighet for at A i nærmeste fremtid ville søke om delvis uførepensjon, og at det måtte innhentes serviceberegning fra NAV med opplysninger om hvilke beløp fornærmede ville få utbetalt dersom det ble fattet slikt vedtak.
Ved Haugaland tingretts dom 19. september 2019 ble B dømt til fengsel i tre år og seks måneder for seksuelle overgrep mot A i perioden 1991-1996. I tillegg ble han dømt til å betale oppreisningserstatning til A med 200 000 kroner, samt ménerstatning med 400 000 kroner. Dommen er rettskraftig.
Ut fra dette legger lagmannsretten til grunn at A hadde nødvendig kunnskap om ansvarsgrunnlaget i alle fall da straffedommen forelå. Bevismessig var ansvarsgrunnlaget også avklart gjennom straffedommen. Som det fremgår av den sakkyndiges erklæring, var hun på dette tidspunktet arbeidsufør, og erklæringen konkluderte med at det var «lite sannsynlig» at hun vil kunne bli mer enn 50 prosent arbeidsfør «selv etter vellykket behandling». Videre hadde retten, på grunnlag av den sakkyndiges erklæring, også konstatert i alle fall delvis årsakssammenheng mellom overgrepene hun hadde blitt utsatt for og de psykiske helseplagene i forbindelse med avgjørelsen av kravene om ménerstatning og oppreisningserstatning. At det også forelå årsakssammenheng mellom helseplagene og overgrepene, og at disse mest sannsynlig hadde hatt og ville få betydning for As inntektsevne, synes dermed bevismessig nokså avklart på dette tidspunktet. Dette synes også å ha vært bistandsadvokatens vurdering i 2019.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A hadde nødvendig kunnskap om ansvarsgrunnlaget og at det forelå et lidt og fremtidig inntektstap som følge av dette da tingrettens dom forelå i straffesaken, eller i alle fall kort tid etter dette.
Det springende punktet i saken blir derfor om A fikk, eller burde skaffet seg, slik kunnskap om inntektstapets størrelse at hun hadde oppfordring til å gå til søksmål med utsikt til et positivt resultat før 25. november 2021.
På bakgrunn av opplysningene som er gitt i As prosesskriv til tingretten 26. februar 2025, med vedlagte bilag som beskriver As helsetilstand, legger lagmannsretten til grunn at A hadde et komplisert sykdomsbilde, og at det i tiden etter straffedommen i 2019 knyttet seg usikkerhet til prognosene for fremtidig ervervsevne. Samtidig forelå det en usikkerhet med hensyn til i hvor stor grad arbeidsuførheten sto i årsakssammenheng med overgrepene hun var utsatt for. Begge deler støttes av den sakkyndige erklæringen som uttrykte usikkerhet med tanke på As muligheter for å bli fullt arbeidsfør «etter vellykket behandling». Erklæringen beskrev også sammensatte årsaker til As helseplager. På dette tidspunktet var A bare 32 år, og selv små endringer i omfanget av fremtidig nedsatt inntektsevne ville kunne få store konsekvenser ved beregningen av et økonomisk tap. Sett i sammenheng med at et erstatningssøksmål ville innebære en rettskraftig avgjørelse av størrelsen på et fremtidig inntektstap, er dette forhold som tilsier at A måtte innrømmes noe tid til å områ seg.
Den 17. februar 2021 traff NAV vedtak hvor A ble innvilget 100 prosent uføretrygd. Vedtaket innebar at A på dette tidspunktet ble vurdert som varig ervervsmessig ufør. Videre går det frem av vedtaket at søknaden om uføretrygd ble innsendt 1. desember 2020, og at uføretidspunktet ble satt til februar 2018 (sykmeldingstidspunktet). Det siste innebærer at hun ble vurdert som varig arbeidsufør med mer enn 50 prosent fra februar 2018, jf. folketrygdloven § 12-8. Det er også fremlagt en arbeidsevnevurdering fra NAV datert 23. november 2020 som konkluderte med varig nedsatt arbeidsevne til et hvert arbeid på grunn av både somatiske og psykiske helseutfordringer.
Kunnskapskravet i foreldelsesloven § 9 stiller ikke krav om at skadens omfang behøver å være klarlagt i detalj, jf. HR-2021-530-A avsnitt 29. I Rt-1997-1070 (side 1079) uttalte Høyesterett følgende om betydningen av kunnskap om skadeomfanget i en sak som gjaldt erstatning ved personskade:
Skadens omfang var ikke klarlagt, men vi står overfor en alvorlig personskade, og det foreligger rimelig klarhet om at skaden har påført skadelidte tap som omfattes av skadeserstatningsloven § 3-1. At skaden ennå ikke var helt stabilisert, og at det ikke forelå noen spesifisert tapsberegning, kunne ikke i seg selv hindre at fristen begynte å løpe. Skadelidte har i slike tilfelle ytterligere tre år på seg til å utforme et grunnlag for en stevning hvis det ikke oppnås enighet om en minnelig løsning. Lagmannsretten har korrekt uttalt at skadelidte må ha «en viss oversikt» over det sannsynlige tap, men for streng her kan man ikke være. Lagmannsrettens syn om at trygdeytelsene må være fastsatt for at kunnskapskravet er tilfredsstilt, idet de skal komme til fradrag i erstatningsbeløpet etter skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd, er derimot ikke holdbart, jf Høyesteretts dom inntatt i Rt-1996-1134.
Ut fra dette legger lagmannsretten til grunn at As helsetilstand hadde stabilisert seg i tilstrekkelig grad, og at den varige reduksjonen i arbeidsevne var tilstrekkelig fastslått, senest da vedtaket om 100 prosent uføretrygd forelå. I tillegg var størrelsen på fremtidige trygdeytelser fastsatt i vedtaket. At uføretrygden senere ble justert noe i vedtak 24. april 2023, på grunn av beregning av trygdetid etter opphold i Danmark, kan ikke være avgjørende. Det var heller ingen endringer som tilsa at hennes fremtidige inntektspotensial som arbeidsfør var endret etter straffedommen som forelå mer enn ett år tidligere. Slik lagmannsretten ser det, hadde hun derfor nødvendig kunnskap for å kunne beregne og bevisføre størrelsen på inntektstapet hun hadde som følge av arbeidsuførheten da uførevedtaket forelå, eller i det minste burde hun ha skaffet seg dette. Som nevnt stiller foreldelsesloven § 9 ikke krav om at tapets størrelse kan beregnes i detalj for at foreldelsesfristen begynner å løpe, og hun hadde tre år på seg til å utarbeide en spesifisert utregning av inntektstap som følge av uførheten, jf. også HR-2023-877-A avsnitt 39.
Det uførevedtaket derimot ikke avklarer, er i hvilket omfang arbeidsuførheten er forårsaket av de handlingene B er domfelt for. Spørsmålet var imidlertid belyst i en grundig sakkyndigerklæring allerede i august 2019, og det er ikke opplyst om nye faktiske omstendigheter som i større grad avklarte dette spørsmålet etter at straffedommen forelå. Etter det lagmannsretten kan se, var dette også situasjonen da foreldelsesfristen ble avbrutt ved forliksklagen i oktober 2023, og ved stevningen i november 2024. I både forliksklagen og stevningen er det således anført at arbeidsuførheten i sin helhet er forårsaket av de forholdene B er domfelt for, og straffedommen og den sakkyndiges erklæring fra 2019 var de eneste bevisene som ble påberopt for å belyse dette. Lagmannsretten kan heller ikke se at det var behov for ytterligere undersøkelser for å belyse As anførsel. Uansett både kunne og burde slike undersøkelser vært foretatt før november 2021 dersom det ble vurdert som nødvendig. Ved vurderingen har lagmannsretten vektlagt at straffedommen i 2019 i stor grad avklarte spørsmålet om ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng med As helsetilstand, og derfor ga sterke indikasjoner for å iverksette undersøkelser dersom det var behov for ytterligere å belyse i hvilket omfang helseplagene var forårsaket av de handlingene B er domfelt for.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A i utgangspunktet hadde eller burde skaffet seg kunnskap om inntektstapets størrelse, som var tilstrekkelig til at hun hadde oppfordring til å gå til saksanlegg med utsikt til et positivt resultat, før november 2021.
Spørsmålet blir etter dette om As helsetilstand gjør at hun likevel ikke kan sies å ha hatt nødvendig kunnskap om erstatningskravet og grunnlaget for dette, og at hun av samme grunn heller ikke kan bebreides for ikke å ha skaffet seg slik kunnskap.
Som nevnt under gjennomgangen av de rettslige utgangspunktene ovenfor, er aktsomhetsnormen i utgangspunktet objektiv. I dette ligger at spørsmålet skal avgjøres ut fra hva en vanlig aktsom person ville gjort i samme situasjon. Domstolene har likevel strukket seg langt i å imøtekomme skadelidte i personskadesaker. Særlig gjelder dette ved skadeforvoldelse utenfor kontrakt (deliktskrav), der årsaken til at det ikke er foretatt undersøkelser ligger i selve skaden som begrunner kravet. Som eksempler fra rettspraksis vises det til Rt-1992-64 og Rt-1994-190.
Det er ikke tvilsomt at A har omfattende psykiske og somatiske helseplager. Disse er utførlig beskrevet i den sakkyndiges erklæring fra 2019 og i legeerklæringene fra fastlegen og Diakonhjemmet sykehus som ble innhentet i forbindelse med søknaden om uføretrygd. Av diagnoser knyttet til psykisk helse, går det frem av fastlegens legeerklæring 28. august 2020 at [DPS] har diagnostisert henne med kompleks PTSD, moderat angst og depresjon og blandet personlighetsforstyrrelse. Dokumentasjonen beskriver blant annet også uttalt trettbarhet/fatigue, følelse av å være avkoblet, søvnvansker, redusert matlyst, store konsentrasjons- og hukommelsesvansker og kontinuerlig alarmberedskap. Hennes symptomer og fungering i dagliglivet forut for foreldelsesfristens utgangspunkt er også beskrevet i journal fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten fra 29. november 2019 til 2. september 2021.
Lagmannsretten kan likevel ikke se at helseplagene er av en art og av et slikt omfang at A ikke var i stand til å ivareta sine interesser i tiden før 25. november 2021. Det er på det rene at hun kjente til farens overgrep, som hun etter det opplyste anmeldte i november 2017. Av legeerklæringene og journalnotatet fra helse- og omsorgstjenesten går det også frem at hun satt PTSD-diagnosen i sammenheng med disse. Etter det opplyste har hun dessuten vært bistått av advokat både i straffesaken og ved søknaden om uføretrygd. Ved hjelp av bistandsadvokaten tok hun også rettslige skritt for å få kravet avgjort i 2019.
Saksforholdet skiller seg etter dette vesentlig fra avgjørelsen i Rt-1992-64, der skadelidte på grunn av hjernetrombose var påført en varig hjerneskade, og skadelidtes situasjon ble omtalt som «helt spesiell på grunn av hennes enorme funksjonshemninger». Saksforholdet skiller seg også vesentlig fra avgjørelsen i Rt-1994-190 som gjaldt kunnskap om kompliserte og faglig omstridte årsaksmekanismer ved nakkesleng. I nærværende sak fremsto overgrepene og årsakssammenhengen med As psykiske helseplager langt mer avklart etter straffedommen i 2019 og uførevedtaket i februar 2021.
Krav etter seksuelle overgrep mot barn kan riktignok reise vanskelige problemstillinger knyttet til kunnskapskravet i foreldelsesloven § 9. Dette var også del av begrunnelsen for å utvide unntaket fra den absolutte foreldelsesfristen på 20 år i § 9 nr. 2 til også å gjelde skadevoldende handlinger mot barn, jf. Ot.prp. nr. 38 (2003–2004) side 26. At A har anmeldt forholdet og krevd erstatning på grunnlag av overgrepene i straffesaken, tilsier imidlertid at hun ikke kan sies å ha hatt en «psykisk blokkering» av den typen som er beskrevet i HR-2018-2203-A avsnitt 32, som blant annet kjennetegnes av at fornærmede fortrenger overgrepet og ikke er i stand til å se alvoret i og årsaken til skadene. Etter lagmannsrettens vurdering skiller saksforholdet seg også fra avgjørelsen i LG-2023-96374, der flertallet fant det sannsynliggjort at skadelidte hadde en psykisk blokkering som hindret henne fra å erkjenne hva som var årsaken til hennes tilstand, og hvem som var ansvarlig.
I anken har A gjort gjeldende at hun ikke hadde nødvendig reell og praktisk kunnskap som var påkrevd for å ta stilling til å forfølge kravene sivilrettslig, eller for å forstå betydningen av foreldelsesreglene. Det er også vist til at det ikke foreligger dokumentasjon på at bistandsadvokaten informerte henne om foreldelsesfristene eller behovet for sivilrettslig forfølgning innen en gitt frist.
Som nevnt under gjennomgangen av de rettslige utgangspunktene ovenfor, gjelder kunnskapskravet i § 9 det materielle grunnlaget for erstatningskravet. Faktisk og rettslig uvitenhet om prosessuelle regler, herunder fristene for å avbryte foreldelse og hvordan dette gjøres, kan ikke begrunne at foreldelsesfristen ikke begynner å løpe. Det bemerkes likevel at en sentral del av oppdraget som bistandsadvokat i en sak om seksuelle overgrep som ligger mer enn 20 år tilbake i tid, vil være å gi klienten grunnleggende orientering om foreldelsesreglene og betydningen av disse. Dette inkluderer å orientere om treårsfristen i foreldelsesloven § 9 nr. 1, ettårsfristen i § 11 etter fellende straffedom og hvordan fristene avbrytes. Når foreldelsesfristen er avbrutt ved at kravet er fremmet som et sivilt krav i straffesaken, vil det også inngå som en sentral del av bistandsadvokatens oppdrag å opplyse om konsekvensene av at kravet likevel ikke blir avgjort i straffedommen, herunder de ulike konsekvensene av at forhandlingene begjæres utsatt etter straffeprosessloven § 431 og at begjæringen om pådømmelse av det sivile kravet trekkes.
Når det gjelder anførslene knyttet til uvitenhet om rettsreglene for foreldelse, tilføyes for sammenhengens skyld at spørsmålet om rettsvillfarelse knyttet til dette vil stå i en noe annen stilling i en sak om erstatningsansvar for mangelfull rådgivning som advokat, jf. HR-2019-02034-A avsnitt 65 flg.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at A fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige mer enn tre år før foreldesfristen ble avbrutt ved saksanlegget 25. november 2024. Kravet er derved foreldet etter foreldelsesloven § 9.
Foreldelsesloven § 10 nr. 2
A har subsidiært gjort gjeldende at hennes psykiske lidelser gjør at det løper en tilleggsfrist etter foreldelsesloven jf. § 10 nr. 2, og at foreldelse er avbrutt innen denne fristen. Bestemmelsen har følgende ordlyd:
Kan foreldelse ikke avbrytes på grunn av norsk eller fremmed lov eller annen uovervinnelig hindring som ikke beror på fordringshaverens egne forhold, inntrer foreldelse tidligst 1 år etter den dag da hindringen opphørte.
Bestemmelsen tar sikte på å regulere force majeure-liknende hindringer, det vil si ekstraordinære hendelser utenfor partens kontroll som gjør at parten ikke har hatt praktisk mulighet for å avbryte foreldelsesfristen. Om hvilke hindringer som kan være relevante, heter det i Ot.prp. nr. 38 (1977–1978) side 63:
Hindringen trenger ikke være generell i den forstand at det ikke er mulig for noen å avbryte fristen. – Men hindringen må på den annen side ikke skyldes fordringshaverens eget forhold. Såleis vil sykdom eller død hos fordringshaveren ikke medføre at det løper en tilleggfrist etter nr 2. – Loven bruker uttrykket «uovervinnelig». Dette må ikke forstås absolutt. Meningen har vært å foreslå en force majeure regel.
Som det fremgår bærer partene risikoen for egne forhold, herunder sykdom. Etter lagmannsrettens syn kan det reises spørsmål om dette fullt ut kan opprettholdes ved krav om erstatning for personskade, i tilfeller der sykdommen er forårsaket av den skadevoldende handlingen som ligger til grunn for selve fordringen (erstatningskravet). Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, siden retten er kommet til at kravet uansett er foreldet også etter denne bestemmelsen.
En eventuell tilleggsfrist etter § 10 nr. 2 utløper ett år etter den dagen hindringen falt bort. Siden foreldelse ble avbrutt ved søksmålet 25. november 2024, blir spørsmålet om det forelå en hindring som gjorde at A ikke har hatt praktisk mulighet for å avbryte foreldelsesfristen før 25. november 2023.
Som det fremgår av vurderingen av foreldelse etter foreldelsesloven § 9 ovenfor, har lagmannsretten kommet til at A hadde eller burde skaffet seg slik kunnskap om erstatningskravet at hun hadde tilstrekkelig oppfordring til å gå til søksmål allerede før 25. november 2021, det vil si to år tidligere. Det vises videre til gjennomgangen av As psykiske helseplager ovenfor. Lagmannsretten kan ikke se at disse plagene innebar en «uovervinnelig hindring» som hindret henne i å avbryte foreldelsesfristen. Uansett er det tilstrekkelig å vise til at A var bistått av advokat i dette spørsmålet høsten 2023, og at hun rent faktisk også avbrøt foreldelsesfristen ved forliksklagen 4. oktober samme år. Dette var mer ett år før foreldelse på nytt ble avbrutt ved søksmålet 25 november 2024.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at kravet også er foreldet etter foreldelsesloven § 10 nr. 2»
Domssitat fra avgjørelsen om sakskostnader:
«Lagmannsretten er kommet til at As erstatningskrav er foreldet. Tingretten kom til samme resultat, og anken forkastes.
B er selvprosederende og har ikke krevd erstattet saksomkostninger verken for tingretten eller lagmannsretten. Som saksøkt og ankemotpart, er han heller ikke ansvarlig for rettsgebyr. Saksomkostninger idømmes derfor ikke»
Kommentarer