Høyesterett 25/03/2026
Kort tid etter fødselen ble et foreldrepar fratatt omsorgen for sin datter. Barnet har siden bodd i fosterhjem og er i dag nært knyttet til fosterfamilien.
Etter en konkret vurdering kom Høyesterett til at farens rett til familieliv etter EMK artikkel 8 var krenket. Det forelå tilstrekkelig grunnlag for den opprinnelige omsorgsovertakelsen. Målet om gjenforening ble imidlertid oppgitt på et for tidlig tidspunkt, uten at de biologiske foreldrenes interesser var vurdert tilstrekkelig. Samværet måtte i utgangspunktet begrenses av hensyn til barnet, men på et senere stadium innebar den begrensede samværsordningen en krenkelse. Høyesterett la videre til grunn at kommunen kan holdes ansvarlig for krenkelsen, og at kravet om oppreisning ikke var foreldet. Oppreisningen ble fastsatt til 100 000 kroner.
Avgjørelsen supplerer HR-2024-1169-A og bekrefter at krenkelse av EMK artikkel 8 kan gi grunnlag for oppreisning fra en kommune etter EMK artikkel 13 når andre botemidler ikke er tilstrekkelige til å reparere krenkelsen. Dommen gir også veiledning om når et oppreisningskrav som bygger på menneskerettsbrudd, er foreldet som følge av en uviss rettstilstand.
Domssitat om nødvendighetsvilkåret etter EMK artikkel 8 nr. 2:
«(32) Hva retten til familieliv omfatter, går frem av storkammeravgjørelsene HR-2020-661-S, HR-2020-662-S og HR-2020-663-S, jf. oppsummeringen i HR-2024-1169-A avsnitt 46 til 50. Sentralt for saken her er at omsorgsovertakelse i utgangspunktet er et midlertidig tiltak, og myndighetene plikter å legge til rette for gjenforening så snart det lar seg gjøre uten at barnet blir skadelidende, jf. avsnitt 46. Barnevernstjenestens plikt til å legge til rette for gjenforening av familien følger i dag av barnevernsloven § 8-3 tredje ledd, som er basert på Den europeiske menneskerettsdomstols (EMDs) praksis. Plikten til å arbeide for gjenforening gjør at barnevernstjenesten systematisk og regelmessig skal vurdere om det er nødvendig å endre tiltaket, herunder om det er grunnlag for å fremme sak om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse eller grunnlag for utvidelse av samværet.
(33) Ved oppgivelse av gjenforeningsmålet gjelder det et skjerpet krav til beslutningsgrunnlag og begrunnelse, jf. HR-2020-661-S avsnitt 146 til 166. Beslutningsgrunnlaget må ut fra en konkret vurdering være tilstrekkelig bredt, oppdatert og bygge på en prosess som ivaretar alminnelige rettssikkerhetsgarantier. Det må gjøres en samlet vurdering av om grunnlaget er tilstrekkelig til å sikre at foreldrenes synspunkter og interesser blir tatt i betraktning. Begrunnelsen må vise at beslutningen bygger på nøye overveielse og forklare hvorfor gjenforening ikke lenger er aktuelt. Den må vise at myndighetene har foretatt en balansert avveining av kryssende hensyn. I den enkelte sak må det komme tydelig frem at hensynene er vurdert, og hvordan de er veid mot hverandre. Målet om gjenforening kan etter EMDs praksis bare oppgis der foreldrene er særlig uegnet, der tiltaket vil skade barnets helse og utvikling, eller der det har gått betydelig tid siden omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for stabilitet veier tyngre enn hensynet til gjenforening, jf. HR-2020-661-S avsnitt 129 og avsnitt 142 til 148.
(34) Langvarig fosterhjemsplassering er ikke ensbetydende med at gjenforeningsmålet er oppgitt. EMK artikkel 8krenkes ikke ved at det legges til grunn at omsorgsovertakelsen blir langvarig, uten at den særlige vurderingen som kreves når gjenforeningsmålet oppgis, blir gjort, jf. HR-2020-661-S avsnitt 145. Gjenforeningsmålet er heller ikke til hinder for at barnevernet tidlig i prosessen tar utgangspunkt i, og planlegger for, at plasseringen vil være langvarig. Når det ligger an til at omsorgsovertakelsen vil bli av en viss varighet, gjør imidlertid myndighetenes positive plikt til å arbeide for gjenforening seg gjeldende med tiltakende styrke, jf. HR-2020-661-S avsnitt 127med gjengivelse av avsnitt 208 i EMDs storkammerdom 10. september 2019 Strand Lobben mfl. mot Norge[EMDN-2013-37283-2]1.
(35) En viktig del av plikten til å arbeide for gjenforening er å legge til rette for samvær mellom foreldre og barn, jf. HR-2024-1169-A avsnitt 47. Så lenge gjenforening er målet, skal samværene ikke bare sikre at barnet vet hvem foreldrene er, men også være egnet til å utvikle familiebåndene med sikte på gjenforening. Et sterkt begrenset samvær forutsetter at det foreligger «sterke og spesielle grunner», jf. barnevernsloven § 7-2 tredje ledd, som viderefører barnevernloven 1992 § 4-19 andre ledd.
(36) Hensynet til barnets beste står sentralt ved samværsvurderingen, jf. for eksempel HR-2020-662-S avsnitt 129. Myndighetene kan ikke fastsette et samvær som utsetter barnet for en urimelig belastning. Både barnets behov for stabilitet og foreldrenes mangelfulle samværskompetanse kan derfor, etter en konkret vurdering, tilsi at samværet begrenses. Men, legges det til i avsnitt 129, «myndighetene må – uavhengig av den antatte lengden på omsorgsovertakelsen – med jevne mellomrom undersøke om omstendighetene har endret seg, og vurdere hvilken betydning dette i tilfelle skal få for samværet».
(37) Rettspraksis gir grunnlag for å trekke frem noen forhold som står sentralt ved fastsettelsen av samværet, jf. HR-2021-474-A avsnitt 46 til 48. Det heter her at selv om det må trekkes et skille mellom saker der gjenforeningsmålet står ved lag, og saker der gjenforening ikke lenger er mulig, så er ikke grensen alltid skarp. I avsnitt 48 legges det så til:
«Det vil være en glidende overgang mellom tilfelle hvor det er klart at barna skal tilbake til biologiske foreldre innen kort tid, og til saker der tilbakeføring er urealistisk i alle fall på kort sikt. Om man står i den ene eller andre situasjonen, vil avhenge av hvordan forholdene utvikler seg. Samværsomfanget kan derfor ikke alene styres av hvordan man vurderer målsettingen om gjenforening, jf. HR-2020-661-S avsnitt 145. Der hensynet til barnet klart tilsier et begrenset samvær med foreldrene, kan man ikke se bort fra dette ut fra en overordnet og generell målsetting om gjenforening.»
(38) Det samme kommer til uttrykk i HR-2022-2292-A. Begrenset samvær i en periode vil derfor ikke nødvendigvis være en krenkelse av retten til familieliv, når inngrepet bygger på tilstrekkelig tungtveiende grunner knyttet til barnet. Slike samværsbegrensninger er heller ikke uten videre uforenlig med gjenforeningsmålet. Så lenge dette målet ikke er oppgitt, må det gjøres vurderinger av om samværet bør utvides med tanke på senere gjenforening. Og selv om gjenforening ikke lenger er målet, har opprettholdelse av familiebånd fortsatt en egenverdi som må få betydning for samværsomfanget, jf. HR-2020-661-S avsnitt 134 med henvisning til EMDs praksis.»
Domssitat om kommunens ansvar:
«(73) Om de rettslige utgangspunktene for denne vurderingen viser jeg til HR-2024-1169-A avsnitt 98 til 104. I avsnitt 102 oppsummeres rettstilstanden på denne måten:
«Etter mitt syn må det som her kommer til uttrykk, også legges til grunn etter gjeldende rett. Jeg ser det slik at en kommune kan holdes ansvarlig for svikt innenfor sitt område. Hvis kommunens involvering har vært begrenset til forsvarlig gjennomføring av statlig lovgivning, vil det normalt ikke kunne anses å foreligge en svikt fra kommunens side, slik at staten alene blir ansvarlig. Det samme må gjelde om kommunen på forsvarlig måte har gjennomført et vedtak eller en dom, som den er bundet av.»
(74) Om det foreligger et forhold kommunen svarer for, må vurderes med utgangspunkt i barnevernslovens system og oppgavefordeling mellom kommunale og statlige myndigheter, jf. avsnitt 104. Om forholdet mellom statlige og kommunale myndigheter, som har vært et tema under forhandlingene i Høyesterett, heter det i avsnitt 105:
«Vedtak om blant annet omsorgsovertakelse og samvær treffes av barneverns- og helsenemnda – tidligere fylkesnemnda – som er et uavhengig, statlig forvaltningsorgan. Den kommunale barnevernstjenesten har ansvaret for å forberede sakene og legge dem frem for nemnda, jf. barnevernsloven § 14-8 første og annet ledd og § 14-9 første og annet ledd, og barnevernloven 1992 § 7-10 første ledd og § 7-11 første ledd. I dette ligger at nødvendige undersøkelser må gjøres, og at saken må legges forsvarlig til rette for behandling i nemnda. Nemnda har rett nok også et ansvar for saksforberedelsen og skal foreta en selvstendig og reell vurdering av avgjørelsesgrunnlaget. Dette kan imidlertid ikke utelukke ansvar for kommunen dersom nemnda har bygd på kommunens mangelfulle saksforberedelse.»
(75) Barnevernstjenesten har også ansvaret for å sette i verk nemndas vedtak og for den videre oppfølgningen av barn og foreldre, herunder å legge til rette for at foreldrene kan få tilbake omsorgen for barnet, og for systematisk og regelmessig å vurdere om det er nødvendig å endre vedtaket, jf. HR-2024-1169-A avsnitt 106.»
Domssitat om reparasjon etter EMK artikkel 13:
«(83) Den primære reparasjonen er at det rettes opp i forholdet som utgjør en krenkelse. Hvis dette ikke er mulig, kan det i enkelte saker være tilstrekkelig reparasjon å konstatere krenkelsen, jf. HR-2024-1169-A avsnitt 89. Det vises der til EMDs storkammerdom 18. september 2009 Varnava mfl. mot Tyrkia [EMDN-1990-16064-2]1, hvor det i avsnitt 224 pekes på at konstatering av krenkelsen i en bindende dom i mange tilfeller er «a powerful form of redress in itself». I andre saker vil dette ikke være tilstrekkelig, og oppreisning vil da kunne være et nødvendig botemiddel. Om den nærmere grensedragningen her viser jeg til HR-2024-1169-A avsnitt 90 og 91.
…
(85) Om de rettslige utgangspunktene for utmåling av oppreisningen viser jeg til HR-2024-1169-A avsnitt 120 til 122. EMD aksepterer at medlemsstatenes domstoler står relativt fritt ved utmålingen og kan se hen til egen rettstradisjon, så lenge oppreisningen utmåles slik at det tilkjente beløpet reparerer skaden og markerer den urett som er begått. Det er selve krenkelsen som er det sentrale.»
Domssitat om foreldelse:
«(90) I utgangspunktet har ikke rettsuvitenhet noe å si for når foreldelsesfristen begynner å løpe, jf. HR-2023-877-A avsnitt 37 med videre henvisninger. Men dette gjelder ikke unntaksfritt, jf. Rt-2008-1665 Periscopus avsnitt 41 og 42. Hvor mye som skal til, vil ifølge rettspraksis kunne variere med sakstypen. I forretningsmessige forhold blir rettsuvitenhet bedømt strengt, slik Periscopus-dommen viser. I personskadesaker – der avveiningen av hensyn for og mot foreldelse slår noe annerledes ut – har domstolene derimot strukket seg langt for å imøtekomme skadelidte, jf. Periscopus-dommen avsnitt 32 og 33 og for eksempel Rt-1959-525.
(91) Det foreligger ikke dommer fra Høyesterett om foreldelse av erstatningskrav som følge av menneskerettskrenkelser. Etter mitt syn står vi her overfor en sakstype der en avveining av kryssende hensyn for og mot foreldelse gir grunn til å tolke foreldelsesloven § 9 slik at det gjelder mindre strenge krav til skadelidtes kunnskap om rettsregler enn ved for eksempel forretningsmessige forhold. Det må gjøres en konkret vurdering av når rettstilstanden var så avklart at den skadelidte hadde rimelig grunn til å anlegge søksmål mot kommunen med krav om oppreisning for menneskerettskrenkelsen.
…
(93) Jeg har kommet til at rettsusikkerheten iallfall frem til HR-2022-401-A var så stor at C ikke hadde rimelig grunn til å anlegge søksmål før Høyesteretts kjennelse ble avsagt 17. februar 2022. Det betyr at kravet om oppreisning ikke var foreldet da han tok ut søksmål mot kommunen samme år.»
Kommentarer