Krav etter Nav-skandalen (TOSL-2022-153867)
Oslo tingrett – Dom 16. juni 2025 | Publisert på Lovdata 13. april 2026
Domssammendrag:
«En tidligere arbeidstaker fremmet krav om oppreisningserstatning som følge av uriktige krav fra NAV om opphold i Norge som vilkår for rett til sykepenger og arbeidsavklaringspenger. Tingretten kom til at vilkårene for slik erstatning ikke var oppfylt, ettersom det ikke var sannsynliggjort at staten hadde utvist grov uaktsomhet. Retten fant heller ikke at det forelå krenkelse av EMK artikkel 8.
Videre uttalte tingretten at EØS-retten ikke gir hjemmel for å tilkjenne oppreisningserstatning for ikke-økonomisk tap i en slik situasjon. På denne bakgrunn ble staten frifunnet.
Henvisninger: Skadeserstatningsloven (1969) §3-5 | Menneskerettsloven (1999) EMKN A8.»
Domssitat om oppreisningserstatning i medhold av skadeserstatningsloven § 3-5:
«Ansvaret for oppreisningserstatning er et strengt personlig ansvar, jf. ordlyden «den som», og arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1 dekker i utgangspunktet ikke oppreisning, jf. Ot-prp. Nr. 48 (1965-1966)s 38 og Rt-2001-428. Også juridiske personer kan dømmes til å betale oppreisningserstatning, jf. Rt-1995-209 men et krav om oppreisningsansvar overfor en juridisk person, betinger at skaden er voldt av den juridiske personens egne organer.
Det er noe uklart hvor langt organansvaret strekker seg i relasjon til staten, det vil si hvem som kan pådra staten et organansvar. I juridisk teori er det enighet om at ansvaret i alle fall dekker Stortinget og regjeringskollegiet i statsråd, og trolig også en statsråd når hen handler som statsråd. Enkelte forfattere har tatt til orde for at ansvaret også strekker seg lengre ned i hierarkiet. I Skoghøy: «Det offentliges erstatningsansvar» i Liv, lov og lære – Festskrift til Inge Lorange Backer (2016) er det tatt til orde for at staten må hefte på grunnlag av organansvar også for «statssekretærer, politiske rådgivere, departementsråd og ekspedisjonssjef», og i Hagstrøm og Stenvik: Erstatningsrett (2. utg.2019) kapittel 6.4, gis det uttrykk for at «Både prevensjons- og risikobetraktninger tilsier at ansvaret bør omfatte også personer i ledende stillinger; de som har den reelle innflytelsen over de løpende forhold der det er oppstått skade».
…
For at en handling (eller unnlatelse) rettslig sett skal anses som grovt uaktsom, må det være snakk om «et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte. Det må dreie seg om en opptreden som er sterkt klanderverdig, hvor vedkommende altså er vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet», jf. Rt-1989-1318. En annen formulering brukt av Høyesterett i Rt-1970-1235 er at det foreligger en «kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet.»
Domssitat om oppreisningserstatning for brudd på EMK artikkel 8:
«Vilkårene for å få rett på oppreisning på dette grunnlaget, er at det har skjedd et brudd på EMK, og at oppreisning fremstår som «nødvendig for å reparere krenkelsen», jf. HR-2024-1169-A avsnitt 93.
…
Om en velferdsytelse faller inn under hva som beskyttes av EMK artikkel 8 fordrer altså en vurdering av om ytelsen søker å fremme familieliv og nødvendigvis påvirke måten familielivet organiseres på, og dette skal baseres på en helhetsvurdering, der man særlig legger vekt på
i. formålet med ytelsen
ii. kriteriene for tildeling, beregning og opphør
iii. effekten på organiseringen av familielivet
iv. de praktiske konsekvensene for den enkelte
Retten mener, i likhet med hva lagmannsretten kom til for arbeidsavklaringspenger i LB-2023-194244, at verken sykepenger eller arbeidsavklaringspenger kan anses som en rettighet vernet etter EMK artikkel 8 basert på disse kriteriene. Verken formål eller tildeling av ytelsen er knyttet til familiesituasjon, og ytelsene gir heller ingen nødvendig påvirkning av måten familielivet organiseres på.
…
Rettens konklusjon er etter dette at EMK artikkel 8 ikke verner retten til å motta sykepenger og arbeidsavklaringspenger, og at det dermed ikke foreligger et brudd på EMK artikkel 8 som kan begrunne et oppreisningskrav.»
Domssitat om oppreisningserstatning for brudd på EØS-rettens prinsipp om effektiv rettighetsbeskyttelse:
«Retten tar som utgangspunkt at staten kan bli erstatningsansvarlig for økonomisk tap påført en privat part som følge av brudd på EU/EØS-retten. Prinsippet er slått fast i flere avgjørelser fra EU-domstolen, bl.a. C-6 90 Francovich.
…
Erstatning på dette grunnlaget krever at visse minimumsvilkår er oppfylt, jf. bl.a. C-48/93 Brasserie de Pecheur, hvor det i avsnitt 51 fremgår:
In such circumstances, Community law confers a right to reparation where three conditions are met: the rule of law infringed must be intended to confer rights on individuals; the breach must be sufficiently serious; and there must be a direct causal link between the breach of the obligation resting on the State and the damage sustained by the injured parties.
Den nærmere fastsettelsen av erstatning er ifølge samme dom avsnitt 83 overlatt til statenes autonomi, men med krav til effektivitet og tilsvarende behandling som tilsvarende krav etter nasjonal rett.
…
Om omfanget av erstatningsordningen, oppsummeres det i dommens avsnitt 90:
Accordingly, the reply to the national courts must be that reparation by Member States of loss or damage which they have caused to individuals as a result of breaches of Community law must be commensurate with the loss or damage sustained. In the absence of relevant Community provisions, it is for the domestic legal system of each Member State to set the criteria for determining the extent of reparation. However, those criteria must not be less favourable than those applying to similar claims or actions based on domestic law and must not be such as in practice to make it impossible or excessively difficult to obtain reparation. National legislation which generally limits the damage for which reparation may be granted to damage done to certain, specifically protected individual interests not including loss of profit by individuals is not compatible with Community law. Moreover, it must be possible to award specific damages, such as the exemplary damages provided for by English law, pursuant to claims or actions founded on Community law, if such damages may be awarded pursuant to similar claims or actions founded on domestic law.
Et tilsvarende prinsipp er lagt til grunn under EØS-avtalen, og er også fulgt opp i norske domstoler, jf. bl.a. Rt-2005-1365.
…
Oppreisningserstatning på grunn av brudd på norske regler, er som omtalt i punkt 2 ovenfor betinget av at det er utvist grov uaktsomhet fra personer med ledelsesfunksjoner i staten, og det er ikke vanskeligere å få oppreisning for brudd på EØS-retten enn for brudd på sammenliknbare nasjonale regler.
…
Retten nevner for ordens skyld at retten er kjent med at det finnes praksis fra EU-domstolen hvor det er tilkjent for ikke-økonomisk skade, jf. sak C45-15 P Safa Nicu. Dette gjaldt imidlertid erstatning for feil begått av en EU-institusjon, og er dermed ikke direkte overførbart til vår sak.»
Kommentarer