Klemskade (TRR-2025-5701)
Trygderetten – Kjennelse 9. januar 2026 | Publisert på Lovdata 21. april 2026
Domssammendrag:
«En lastebilsjåfør pådro seg i 2021 en klemskade i venstre bein, som ble godkjent som yrkesskade. I 2023 og 2024 falt han ved to anledninger og pådro seg henholdsvis ribbeinsbrudd og skade i høyre hånd. Han gjorde gjeldende at fallene skyldtes balanseproblemer som følge av yrkesskaden.
Retten fant imidlertid at det ikke forelå tilstrekkelig årsakssammenheng til å anse de senere skadene som følgeskader av yrkesskaden fra 2021. Etter en konkret vurdering ble det lagt til grunn at fallene i seg selv utgjorde den vesentlige årsaken til de nye skadene. Yrkesskaden ble dermed ikke ansett som den dominerende årsaksfaktoren.
Når det gjaldt den opprinnelige skaden i venstre bein, ble den varige medisinske invaliditeten vurdert til å ligge under minstegrensen på 15 prosent. På denne bakgrunn hadde den ankende parten ikke krav på menerstatning.
Henvisninger: Folketrygdloven (1997) §13-3, §13-17.»
Domssitat om årsakskrav ved følgeskader:
«Retten viser til at det som etter ordlyden i folketrygdloven § 13-3 første ledd kan godkjennes som yrkesskade, er «personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes en arbeidsulykke som skjer mens medlemmet er yrkesskadedekket». Her er det altså tale om yrkesskader som direkte skyldes arbeidsulykken. Dette omtales gjerne som primære yrkesskader. I tillegg kan følgeskader av godkjente yrkesskader – sekundære yrkesskader – også godkjennes som yrkesskader. Dette følger ikke direkte av loven, men av langvarig praksis. I følgeskadetilfellene må den primære yrkesskaden være hovedårsak til følgeskaden. Har yrkesskaden bidratt i årsaksbildet, men uten å være hovedårsak, er det ikke grunnlag for godkjenning av noen del av følgeskaden. Se dom fra Høyesterett HR-2024-2272-A med videre henvisninger om disse rettslige utgangspunktene.
I mange saker fra Trygderettens praksis er sammenhengen mellom den primære og sekundære skaden er nokså direkte, ved at selve belastningen av den primære skaden hevdes å ha ført til den sekundære.
Samtidig er det klart at godkjenning av følgeskade er ikke er utelukket bare fordi den primære yrkesskaden har virket inn mer indirekte, gjennom en årsakskjede med flere ledd. Retten viser til Høyesteretts dom i HR-2024-2272-A, avsnittene 45 til 48, der det i avsnitt 48 ble oppsummert slik:
«På denne bakgrunn ser jeg det slik at indirekte skadeårsaker ikke generelt kan utelukkes som hovedårsak til følgeskader. En annen sak er at betydningen av yrkespåvirkningen som årsaksfaktor vil kunne svekkes hvis virkningen har skjedd gjennom flere ledd. Betydningen av en slik flerleddet årsaksrekke må vurderes konkret i den enkelte sak.»
Læren om godkjenning av følgeskader er som nevnt utviklet gjennom praksis. Derfor er det ikke veiledning i lovens ordlyd eller forarbeider om hvordan lengre årsakskjeder bak det som kreves godkjent som følgeskade, skal bedømmes rettslig. Det er også lite veiledning å finne i rettspraksis, utover Høyesteretts påpekning av at vurderingen må gjøres konkret i den enkelte sak, og at betydningen av yrkespåvirkningen svekkes jo lengre årsakskjeden er. Det er også begrenset veiledning å finne i Trygderettens praksis. Praksis viser likevel at spørsmålet oppstår i ulike typetilfeller:
I noen situasjoner fører belastningen av en følgeskade direkte til en ny følgeskade, som i TRR-2021-1219 (tinnitus og psykiske lidelser, godkjent). Eller risiko ved nødvendig medisinsk behandling gir følgeskader, som i HR-2024-2272-A (forverring av grunnlidelse, godkjent). Se også TRR-2019-944/ LB-2020-16673, der hjerneskade etter operasjon for yrkesskade under dissens ikke ble godkjent som yrkesskade av Trygderetten. Etter søksmål la partene ned felles påstand om ugyldighet i lagmannsretten, fordi nye opplysninger gjorde at Nav mente det var grunnlag for godkjenning av hjerneskaden som følgeskade. På den andre siden ble skulderskade under fysioterapibehandling for yrkesskade ikke godkjent i TRR-2010-121, fordi selve behandlingen ble vurdert som hovedårsak. Tilsvarende vurdering ble gjort i TRR-2019-803, som gjaldt feilbehandling under operasjon for yrkesskade. Se også TRR-2021-1463 (smertetilstand etter operasjon, ikke godkjent) med videre henvisninger. På denne bakgrunn er retten, når det gjelder følgeskader som kan knyttes til behandling for en primær yrkesskade, enig i det følgende fra Arbeids- og velferdsdirektoratets rundskriv R13-00 punkt 2.4, omarbeidet i juni 2025:
«Et annet eksempel, er der en godkjent yrkesskade fører til behandling, eller avslutning av behandling, som igjen fører til en ny skade. I slike tilfeller vil behandlingen eller avslutningen av denne være et nytt ledd i årsaksrekken, der det må vurderes konkret hva som utgjør hovedårsaken til den nye skaden. Det må altså tas en konkret vurdering av hvor stor del av årsaksbildet den godkjente yrkesskaden eller yrkessykdommen utgjør, målt opp mot andre årsaksfaktorer. Skade som følge av en operasjon vil for eksempel enklere kunne godkjennes som en følgeskade dersom skaden er en ventet utvikling av operasjonen enn i tilfeller der det har skjedd en mer uventet feil under operasjonen. Dette fordi feilen som har skjedd vil utgjøre en ny selvstendig årsaksfaktor. Vurderingen må i alle tilfeller gjøres konkret ut fra den aktuelle situasjonen.»
I andre situasjoner kan den primære yrkesskaden være en forklaring på en ny ulykkesartet hendelse. Også skader som følge av den nye ulykkesartede hendelsen kan, etter en konkret vurdering, ha sin hovedårsak i den primære yrkesskaden, som i TRR-2010-1135 (beinbrudd, godkjent) og TRR-2011-2014 (brannskade, godkjent). Men påvirkningen fra yrkesskaden har skjedd gjennom flere ledd, og vurderingen kompliseres ytterligere av at ulykkesartede hendelser som også kan være utslag av dagliglivets risiko, ofte kan ha mulige alternative eller medvirkende årsaker.
…
Retten er klar over at saken har visse likhetstrekk med TRR-2010-1135 (beinbrudd), der retten kom til at det var grunnlag for godkjenning av følgeskade. Det tilsier etter rettens syn ikke en annen konklusjon. Dels fordi sakene ikke er helt like. I 2010-saken var venstre bein fortsatt gipset kort tid etter første beinbrudd, da beinbrudd nummer to inntraff i høyre fot. I vår sak skjedde fallene i 2023 og 2024 flere år etter arbeidsulykken i januar 2021. Retten mener det må legges til grunn at den ankende part derfor var mer vant til situasjonen og hadde kontroll over den, enn den ankende part i 2010-saken. Det virker inn på vurderingen av hvor stor del av årsaksbildet den primære yrkesskaden har. Retten mener også at TRR-2010-1135 trolig er i ytterkant av når det er grunnlag for å anse en yrkesskade som hovedårsak til en følgeskade. Avgjørelsen er konkret og kortfattet begrunnet.
På denne bakgrunn har retten har kommet til at ribbeinsbrudd og skade på høyre hånd, som følge av fall i desember 2023 og februar 2024, ikke kan godkjennes som følgeskader av den godkjente yrkesskaden i venstre bein fra januar 2021.»
Domssitat om fastsettelse av VMI:
«Folketrygdloven § 13-17 første ledd fastsetter at et medlem av folketrygden som blir påført varig og betydelig skadefølge av medisinsk art, har rett til årlig menerstatning som løper så lenge vedkommende lever. Bestemmelsens andre ledd gir departementet kompetanse til å gi forskrift, noe som er gjort ved forskrift om menerstatning ved yrkesskade av 21. april 1997 nr. 373. Det følger av forskriften § 3 at ved lavere varig medisinsk invaliditet enn 15 prosent, foreligger ikke rett til menerstatning.»
Kommentarer