Norske domstoler avviste kategorisk at ofrene for NAV-skandalen kunne få oppreisning. Så enkelt er det ikke.
Både EU- og EØS-retten bygger på et prinsipp om at statene må betale erstatning for «loss and damage» som følge av brudd på fellesskapsretten. Da flere av ofrene for NAV-skandalen anla erstatningssøksmål mot myndighetene, anførte de at dette ansvaret ga dem rett til erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning). Denne anførselen ble de ikke hørt med av domstolene, som syntes kategorisk å avvise at EØS-ansvaret kan gi rett til oppreisning.
I en nylig publisert artikkel i Lov og Rett viser jeg til særlig tre grunner som må gjøre at denne oppfatningen ikke kan opprettholdes i fremtidige saker.
Effektivitetsprinsippet
For det første må effektivitetsprinsippet forutsette at statene i visse tilfeller betaler oppreisning for brudd på EU/EØS-retten. Selv om det i utgangspunktet er overlatt til statene å avgjøre hvilke former for skade det kan kreves erstatning for, begrenses handlingsrommet av effektivitetsprinsippet.
Prinsippet er kodifisert i EUs menneskerettighetscharter artikkel 47, som må tolkes i lys av parallellen i Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 13. Bestemmelsen i artikkel 13 gir uttrykk for et effektivitetsprinsipp som innebærer at konvensjonsstatene må betale oppreisning «where appropriate». Derfor må også EU/EØS-rettens effektivitetsprinsipp kreve at statene etter omstendighetene betaler oppreisning.
EUs eget erstatningsansvar
For det andre har EU-domstolen i flere saker pålagt EU å betale oppreisning til fysiske og juridiske personer for skade påført av EU-institusjonene. Domstolen gjør en konkret vurdering i hver enkelt sak av om det er grunnlag for å tilkjenne oppreisning.
Kommentarer