Seksuelle krenkelser mot barn (VEM-2023-13692)
Statens sivilrettsforvaltning (voldserstatning) – vedtak 17. mars 2026 | Publisert på Lovdata 24. april 2026
Domssammendrag:
«Det ble ikke tilkjent voldsoffererstatning. Etter bevisføringen ble det ansett klart sannsynliggjort at det hadde funnet sted seksuell omgang mellom klageren og oppgitt skadevolder 1 i form av oralt samleie. Videre ble det lagt til grunn at skadevolder 1 masturberte klageren, og at klageren befølte ham utenpå undertøyet. Det ble derimot ikke ansett klart sannsynliggjort at det forelå ytterligere straffbare handlinger, herunder voldtekt.
I den etterfølgende rimelighetsvurderingen tok SRF utgangspunkt i momentene som følger av ordlyden i voerstl. § 6 og skl. § 3-5, supplert med relevante momenter fra Høyesteretts praksis. Klagerens skadevirkninger ble vurdert som begrensede. Bevisbildet ga heller ikke grunnlag for å konstatere noen form for utnyttelse av klageren, verken i form av samvirke mellom de to guttene eller ved at hun hadde vært utsatt for drikkepress.
Henvisninger: Skadeserstatningsloven (1969) §3-5 | Voldsoffererstatningsloven (2001) §1, §3, §6 | Straffeloven (2005) §302, §303.»
Domssitat om bevisvurderingen ved voldsoffererstatning:
«Etter voldsoffererstatningsloven ytes det erstatning fra staten til den som har lidd personskade, dersom det er klar sannsynlighetsovervekt for at skaden skyldes en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten, jf. voerstl. § 1, jf. § 3 fjerde ledd. Selv om beviskravet ikke er like strengt som for å bli domfelt i en straffesak, må den som søker voldsoffererstatning kunne godtgjøre en kvalifisert grad av sannsynlighetsovervekt. Det skal mer til enn vanlig sannsynlighetsovervekt. I praksis betyr dette at det kreves mer enn en troverdig forklaring fra skadelidte.
Etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 6 nr. 2 skal enhver person antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. Sivilrettsforvaltningen vurderer de anførte handlingene og bevisene i saken opp mot et eventuelt erstatningsansvar, ikke et straffeansvar.
…
Sivilrettsforvaltningen finner på bakgrunn av bevisene i saken at det er klart sannsynliggjort at begge de oppgitte skadevolderne hadde seksuell omgang med klageren i form av fingring, og ved at hun utførte oralt samleie på påstått skadevolder 1. Vi har lagt avgjørende vekt på sammenfallende forklaringer om hva som faktisk ble utført av seksuelle aktiviteter. Klageren var på dette tidspunktet under 16 år, og den seksuelle omgangen som er beskrevet faller derfor inn under straffeloven § 302 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år).
Vi finner ikke klar sannsynlighetsovervekt for at klageren var ute av stand til å motsette seg den seksuelle omgangen, jf. straffeloven § 291. Klagerens forklaring om blackout og venninnes forklaring om av at klageren tidligere på kvelden fremsto «ganske beruset», strider mot forklaringene fra de oppgitte skadevolderne om hennes beruselsesgrad før og under det aktuelle. Vi finner ikke at øvrige bevis i saken bidrar til å belyse dette nærmere. Det er da etter vårt syn ikke tilstrekkelig objektive bevismomenter som tilsier at klagerens forklaring kan legges til grunn som klart sannsynliggjort.
Vi finner heller ikke klart sannsynliggjort at den seksuelle omgangen må anses å være grov fordi den er «begått av flere i felleskap», jf. straffeloven § 303 andre ledd. Høyesterett har uttalt at en naturlig forståelse av dette bare rammer tilfeller hvor «flere har seksuell omgang med barnet, enten samtidig eller så nært knyttet i tid at det kan sies å skje i fellesskap», jf. HR-2018-884-A avsnitt 20 flg. I LA-2019-66890 viste lagmannsretten til at det kreves forsett for at den seksuelle omgangen skjedde «i fellesskap», og at seksuell omgang samtidig med skadelidte klart omfattes av ordlyden» jf. strl. § 303. Retten delte seg i spørsmålet om de tiltalte kunne anses å ha handlet «i fellesskap» også når de ikke var til stede samtidig og ikke utøvde den seksuelle omgangen samtidig, men hver for seg. Flertallet la til grunn at dette ikke var «i fellesskap», og at det krever mer enn bare nærhet i tid og sted. Flertallet la vekt på at det ikke forelå en forutgående avtale, verken uttrykkelig eller underforstått, om at de tiltalte skulle ha samleie med de fornærmede «etter tur». Det var ikke tilstrekkelig at de hadde hatt en drikkelek med seksualisert preg og kyssing eller utveksling/snakk om seksuell erfaring i forkant av samleiene. I LG-2024-168416 viste lagmannsretten til at det for vurderingen av «i fellesskap» må gjøres en konkret vurdering for den enkelte tiltalte. Det kan foreligge «fellesskap» selv om handlingene ikke er planlagt i forkant. En ren tilstedeværelse som tilskuer uten å ta avstand fra handlingen, eller kjennskap til at skadelidte hadde seksuell omgang med en annen kort tid før tiltalte selv gjennomførte samleiet, var ikke tilstrekkelig for å dekkes av ordlyden «i fellesskap». Lagmannsretten kom i den saken til at det utviklet seg til et fellesskap på et tidspunkt der to av de tiltalte hadde seksuell omgang med skadelidte etter tur og «byttet på».
At klageren skal ha kysset med begge guttene på nachspielet før den seksuelle omgangen, indikerer etter vårt syn ikke at de har hatt et forsett eller en underforstått avtale om å ha seksuell omgang med henne «i fellesskap». Videre er det motstridende forklaringer om det nærmere hendelsesforløpet, og det er ikke tilstrekkelig bevis som underbygger klagerens forklaring om at hun var en «sprettball» mellom de to.
Sivilrettsforvaltningen har etter dette kommet til at den seksuelle omgangen mellom klageren og de oppgitte skadevolderne faller inn under straffeloven § 302 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år).»
Domssitat om vilkår og utmåling av oppreisningserstatning:
«Etter voerstl. § 6 kan skadelidte tilkjennes en slik engangssum som finnes rimelig til erstatning (oppreisning) for voldt tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art.
Voerstl. § 6 har tilnærmet lik ordlyd som skadeerstatningsloven (skl.) § 3-5 første og andre ledd. Det står i forarbeidene at vurderingen i utgangspunktet skal følge reglene i skl. § 3-5, se Ot.prp. nr. 4 (2000–2001) side 30. Rettspraksis knyttet til skl. § 3-5 vil derfor være veiledende.
Oppreisningserstatning skal fastsettes individuelt og skjønnsmessig. Det skal særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte, jf. voerstl. § 6 andre setning. Siste setning sier at «har flere i fellesskap voldt skade, tilføyd krenking eller utvist mislig adferd, skal det ved utmålingen særlig legges vekt på den økte belastningen for fornærmede av at flere har handlet i fellesskap». Vi viser til vurderingen over da siste setning ikke kommer til anvendelse i foreliggende sak.
Selv om det står «kan» tilkjennes erstatning i ordlyden i skl. § 3-5 og voerstl. § 6, følger det av rettspraksis at oppreisning normalt skal tilkjennes dersom vilkårene er oppfylt, se Rt-2014-745 avsnitt 25-30 og HR-2023-1172-A avsnitt 34. Høyesterett presiserer i HR-2018-2096-A avsnitt 38 flg. likevel at det ikke er automatikk i at oppreisning etter skl. § 3-5 skal tilkjennes. Spørsmålet om oppreisning i det hele tatt skal gis – og i tilfelle med hvilket beløp – beror på en konkret skjønnsmessig vurdering der momentene i skl. § 3-5 første ledd annet punktum (og voerstl. § 6) skal tillegges særlig vekt.
Det skal videre legges vekt på «handlingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, skadelidtes subjektive opplevelse av krenkelsen samt arten og omfanget av de påførte skadevirkningene», se HR-2023-1172-A. Det vil variere ut fra forholdene i den konkrete saken hvilke momenter som tillegges mest vekt.
Oppreisning kan tilkjennes selv om straffen faller bort eller settes ned, se HR-2018-2427-A avsnitt 46 og HR-2024-306-U avsnitt 8. Også barn under 18 år kan dømmes til å betale oppreisningserstatning, så lenge de øvrige vilkårene er oppfylt, se HR-2023-1172-A og HR-2024-306-U.
Formål bak oppreisningsinstituttet er å ha en straffende funksjon overfor skadevolder, forebyggende funksjon for en mulig skadevolder, gi uttrykk for samfunnets kritikk av den skadevoldende handlingen og fungere som kompensasjon for skadelidte, se HR-2023-1172-A avsnitt 37. Betydningen av kompensasjon har kommet mer i forgrunnen de senere årene, se HR-2020-1345-A avsnitt 28 med videre henvisninger.»
Kommentarer