Seksuell krenkelse mot barn (VEM-2024-8941)
Statens sivilrettsforvaltning (voldserstatning) – vedtak 26. mars 2026 | Publisert på Lovdata 24. april 2026
Domssammendrag:
«SRF innvilget klageren 160 000 kroner i voldsoffererstatning. Det ble lagt til grunn som klart sannsynlig at hun som 14‑åring ble utsatt for vaginalt samleie og et forsøk på oralt samleie av to identifiserte skadevolderne ved samme anledning. Det ble også ansett klart sannsynlig at hun som 13‑åring utførte oralt samleie på en av de samme, og at dette ble filmet og delt. Ytterligere straffbare forhold ble ikke bevist med tilstrekkelig klarhet. Skadevolderne var da 14 og 15 år.
I den samlede rimelighetsvurderingen ble momentene i voerstl. § 6 og skl. § 3‑5, samt Høyesteretts praksis, vektlagt, og vilkårene for erstatning ble ansett oppfylt. Ved fastsettelsen av beløpet tok SRF utgangspunkt i nyere rettspraksis og den etablerte normen for voldtekt mellom voksne. Lemping etter skl. § 1‑1 kommer ikke til anvendelse i voldsofferordningen. Vesentlige momenter var klagerens sårbarhet og narkotikabruk, som skadevolderne var kjent med, samt dokumenterte skadefølger — selv om risikoen for slike følger skal legges til grunn, jf. HR‑2018‑2096‑A avsnitt 41. Det ble ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for at vold eller makt ble brukt før eller under handlingene.
Henvisninger: Skadeserstatningsloven (1969) §1-1, §3-5 | Voldsoffererstatningsloven (2001) §1, §3, §6 | Straffeloven (2005) §299, §300, §302.»
Domssitat om bevisvurderingen ved voldsoffererstatning:
«Etter voldsoffererstatningsloven ytes det erstatning fra staten til den som har lidd personskade, dersom det er klar sannsynlighetsovervekt for at skaden skyldes en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten, jf. voerstl. § 1, jf. § 3 fjerde ledd. Selv om beviskravet ikke er like strengt som for å bli domfelt i en straffesak, må den som søker voldsoffererstatning kunne godtgjøre en kvalifisert grad av sannsynlighetsovervekt. Det skal mer til enn vanlig sannsynlighetsovervekt. I praksis betyr dette at det kreves mer enn en troverdig forklaring fra skadelidte.
Etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 6 nr. 2 skal enhver person antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. Sivilrettsforvaltningen vurderer de anførte handlingene og bevisene i saken opp mot et eventuelt erstatningsansvar, ikke et straffeansvar.
…
I vurderingen av om handlingen juli 2018 er begått i fellesskap jf. strl. § 303 jf. § 302 viser vi til HR-2018-884-A for Høyesteretts forståelse av ordlyden «begått i fellesskap». I avsnitt 30 viser retten til at minst to personer må oppfylle den objektive gjerningsbeskrivelsen om seksuell omgang med barnet for å omfattes av ordlyden. Medvirkning til at en annen har seksuell omgang med barnet eller bidrag med seksuell handling på barnet er ikke tilstrekkelig for å oppfylle ordlyden «begått i fellesskap». Etter en samlet vurdering av bevismomentene anser vi ikke den seksuelle omgangen for å være «begått i fellesskap» jf. strl. § 303 jf. § 302. I den konkrete vurderingen viser vi til at det uklart for SRF hva som var opptakten til hendelsen, hva som var avtalt mellom de oppgitte skadevolderne på forhånd og hva som ble sagt om at de skulle ha en trekant underveis. Videre viser vi til at oppgitt skadevolder 2 ikke fullbyrdet sitt forsøk på seksuell omgang i form av oralt samleie og han oppfylte derfor ikke den objektive gjerningsbeskrivelsen om seksuell omgang med barnet.
Vi viser videre til at det er få objektive bevismomenter som underbygger klagerens forklaring om at samleiet med oppgitt skadevolder 1 og forsøket på det orale samleiet på oppgitt skadevolder 2 i juli 2018 ble skaffet ved bruk av vold eller truende atferd, jf. strl. § 291 bokstav a. Vi viser til at vitnet som var i leiligheten ikke observerte volds- eller maktbruk ovenfor klageren på vei til soverommet, og de oppgitte skadevolderne forklarte seg motstridende til klagerens anførsler om maktbruk og tvang.»
Domssitat om vilkår og utmåling av oppreisningserstatning:
«Etter voerstl. § 6 kan skadelidte tilkjennes en slik engangssum som finnes rimelig til erstatning (oppreisning) for voldt tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art.
Oppreisning kan tilkjennes selv om straffen faller bort eller settes ned, se HR-2018-2427-A avsnitt 46 og HR-2024-306-U avsnitt 8. Også barn under 18 år kan dømmes til å betale oppreisningserstatning, så lenge de øvrige vilkårene er oppfylt, se HR-2023-1172-A og HR-2024-306-U.
Formål bak oppreisningsinstituttet er å ha en straffende funksjon overfor skadevolder, forebyggende funksjon for en mulig skadevolder, gi uttrykk for samfunnets kritikk av den skadevoldende handlingen og fungere som kompensasjon for skadelidte, se HR-2023-1172-A avsnitt 37. Betydningen av kompensasjon har kommet mer i forgrunnen de senere årene, se HR-2020-1345-A avsnitt 28 med videre henvisninger.
Voerstl. § 6 har tilnærmet lik ordlyd som skadeerstatningsloven (skl.) § 3-5 første og andre ledd. Det står i forarbeidene at vurderingen i utgangspunktet skal følge reglene i skl. § 3-5, se Ot.prp. nr. 4 (2000–2001) side 30. Rettspraksis knyttet til skl. § 3-5 vil derfor være veiledende.
Oppreisningserstatning skal fastsettes individuelt og skjønnsmessig. Det skal særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte, jf. voerstl. § 6 andre setning.
Selv om det står «kan» tilkjennes erstatning i ordlyden i skl. § 3-5 og voerstl. § 6, følger det av rettspraksis at oppreisning normalt skal tilkjennes dersom vilkårene er oppfylt, se Rt-2014-745 avsnitt 25-30 og HR-2023-1172-A avsnitt 34. Høyesterett presiserer i HR-2018-2096-A avsnitt 38 flg. likevel at det ikke er automatikk i at oppreisning etter skl. § 3-5 skal tilkjennes. Spørsmålet om oppreisning i det hele tatt skal gis – og i tilfelle med hvilket beløp – beror på en konkret skjønnsmessig vurdering der momentene i skl. § 3-5 første ledd annet punktum (og voerstl. § 6) skal tillegges særlig vekt.
Det skal videre legges vekt på «handlingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, skadelidtes subjektive opplevelse av krenkelsen samt arten og omfanget av de påførte skadevirkningene», se HR-2023-1172-A. Det vil variere ut fra forholdene i den konkrete saken hvilke momenter som tillegges mest vekt.
Det er ikke fastsatt et normalnivå for oppreisningserstatning ved seksuelle overgrep mot barn, men nivået på 2 ganger grunnbeløpet i Folketrygden (G) i saker om voldtekt til samleie der skadelidte og skadevolder er voksne kan gi en viss veiledning, se Rt-2013-727 avsnitt 37 og HR-2023-1172-A avsnitt 50.
I saker der skadevolder er barn kan erstatningen lempes som følge av skl. § 1-1. Denne bestemmelsen gjelder ikke i saker om voldsoffererstatning jf. voerstl. § 10 annet ledd. SRF ser derfor hen til rettens konkrete vurdering for utmålingen før en eventuell lemping etter skl. § 1-1.
…
Selv om psykologspesialisten viste til at klageren hadde sårbarheter forut for overgrepet og at hennes sykdomsbilde kan være sammensatt, er det sannsynliggjort at hendelsene har ført til økte psykiske vansker for klageren. Vi har også lagt vekt på risikoen for senvirkninger, se HR-2004-1117-A avsnitt 35 fulgt opp i HR-2013-1086-A avsnitt 41 og HR-2018-2096-A avsnitt 41.
Ved vurderingen av erstatningens størrelse er det relevant å se hen til nivået i sammenlignbar rettspraksis. I en stor del av rettspraksisen som gjelder oppreisningserstatning etter seksuell omgang med barn under 14 og under 16 år, er den konkrete utmålingen basert på omstendigheter som ikke foreligger i vår sak. For eksempel at oppgitt skadevolder er voksen eller har et særlig tillitsforhold ovenfor skadelidte, eller det foreligger tvang eller voldsbruk. Nivået for oppreisning som følger av denne rettspraksisen vil derfor etter vårt syn ha en noe begrenset overføringsverdi til vår konkrete sak.
Vi har derfor sett hen til saker som er noe sammenlignbare som et utgangspunkt for den konkrete utmålingen. I Rt-2013-727 ble oppreisningserstatningen fastsatt til kr 75 000, som utgjorde halvparten av den dagjeldende normalerstatningen for voldtekt til samleie hvor skadelidte og skadevolder er voksen. I vår sak er det imidlertid snakk om flere krenkelser, noe som bør tilsi en noe høyere erstatning enn i den nevnte dommen fra 2013. I LF-2022-114422 ble det utmålt erstatning for to ulike skadelidte med henholdsvis kr 130 000 og kr 110 000. Det ble lagt vekt på skadevirkningene til de skadelidte at det var stor aldersforskjell mellom de involverte og at den seksuelle omgangen innebar et brudd på tillitt. I vår sak er aldersforskjellen mellom partene mindre og handlingens art er noe mindre alvorlig på grunn av at det ikke foreligger et tillitsbrudd. I LB-2024-140560 ble det utmålt en oppreisningserstatning med kr 200 000. I den dommen var det snakk om seksuell omgang ved tre anledninger da skadelidte var rundt 12 år gammel, og skadevolder var 17 år. Det var ikke benyttet vold eller tvang. Erstatningen ble også satt ned etter skl. § 1-1, som ikke gjelder i denne saken. I LE-2024-153035 ble det utmålt oppreisningserstatning med kr 175 000. I den dommen var det snakk om et høyere antall samleier enn i vår sak, og over en lengre sammenhengende tidsperiode. Samtidig var partene kjærester, og det kunne ikke legges til grunn at det var snakk om utnyttelse av skadelidte, i motsetning til vår sak hvor det foreligger en viss grad av utnyttelse.
Klageren tilkjennes derfor kr 160 000 i oppreisningserstatning.»
Kommentarer