Endometriose (LE-2025-5925)
Eidsivating lagmannsrett – Dom 28. april 2026 | Publisert på Lovdata 4. mai 2026
Domssammendrag:
«Saken gjaldt krav om erstatning etter pasientskadeloven som følge av forsinket og mangelfull diagnostisering og behandling av endometriose. Lagmannsretten sluttet seg til tingrettens vurdering og la til grunn at det forelå svikt ved ytelsen av helsehjelp både hos en av fastlegene og ved sykehuset. Etter rettens syn burde pasienten ha blitt henvist til gynekolog om lag ti år tidligere enn det som faktisk skjedde.
Videre fant lagmannsretten det mest sannsynlig at det forelå dype endometrioseforandringer som ikke ble oppdaget ved en diagnostisk laparoskopiundersøkelse ved sykehuset. Retten kom også til at vilkåret om årsakssammenheng var oppfylt.
Når det gjaldt den andre fastlegen som var innklaget, fant lagmannsretten derimot ikke grunnlag for å konstatere svikt. På bakgrunn av de tidsnære bevisene, særlig journalnotatene, la retten til grunn at behandlingen fra denne fastlegen var i samsvar med alminnelig god medisinsk praksis.
Henvisninger: Pasientskadeloven (2001) §2, §4.»
Domssitat om svikt-ansvaret:
«Det følger av pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a at pasienter som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes «svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes».
Følgene av grunnlidelsen må pasienten selv bære ansvaret for. Det er (mer)skade som følge av svikten som gir grunnlag for erstatning. Det er derfor ikke tilstrekkelig at det foreligger svikt. Det må også foreligge en skade i lovens forstand, og faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom svikten og skaden.
Skaden må videre ha medført et økonomisk tap på minst 10 000 kroner, jf. pasientskadeloven § 4 første ledd annet punktum. Utmålingen av en eventuell erstatning er ikke tema i denne saken.
I HR-2017-687-A (Hjertesvikt) avsnitt 36 flg. uttales følgende om hva som utgjør «svikt» i pasientskadelovens forstand:
I NOU 1992: 6 Erstatning ved pasientskader er det i spesialmotivene til § 2 – lovforslagets § 3 – uttalt at ansvaret strekker seg videre enn til å være et tradisjonelt ansvar for uaktsom skadeforvoldelse – det er ikke et vilkår at noen kan bebreides for skaden. På den annen side gir ikke enhver skade rett til erstatning. Det må være noe irregulært som har skjedd. Den objektiviserte vurderingen av dette skal knyttes til den faglige standarden som pasienten med rimelighet kan forvente.
I Ot.prp. nr. 31 (1998–1999) side 64 gis det uttrykk for at begrepet «feil eller svikt», som var ordlyden i lovutkastet, skal ligge nær opp til uttrykket «adekvat» i det midlertidige regelverket, og at det er en lavere standard enn «optimal» behandling. Sammenligningsgrunnlaget skal være vanlig god praksis i vedkommende yrkesgruppe. I tilknytning til § 2 annet ledd om at det skal tas hensyn til om de krav som skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten, uttales det på side 90 i proposisjonen at perspektivet er skadelidtes forventninger snarere enn helsepersonellets handlemåte.
I Innst. O. nr. 68 (2000–2001) ble den objektiviserte vurderingen fremhevet og tydeliggjort ved at ordet «feil» ble fjernet fra lovteksten, og § 2 bokstav a fikk et tillegg om at det ikke er et vilkår at noen «kan lastes».
Samlet sett finner jeg det klart at selv om «svikt» gir uttrykk for en objektiv norm med utgangspunkt i skadelidtes forventninger til behandlingen, ligger det likevel en realitet i at det må foreligge en «svikt» – ikke enhver skade som forårsakes av helsehjelp, gir rett til pasientskadeerstatning. Hva som utgjør en «svikt», må vurderes med utgangspunkt i vanlig god praksis i vedkommende yrkesgruppe, i dette tilfellet hjertespesialister i privat praksis. Det må tas utgangspunkt i den fagkunnskap som var tilgjengelig på det aktuelle tidspunktet.»
For at det skal foreligge «svikt» må det altså foreligge et avvik fra vanlig god medisinsk praksis for den aktuelle gruppen av helsepersonell. Vurderingen må bygge på fagkunnskapen som var tilgjengelig på det aktuelle tidspunktet. Det er ikke avviket fra det optimale, men fra vanlig god praksis som er målestokken.
Ved vurderingen av hva som utgjør god medisinsk praksis, vil uttalelser fra de sakkyndige stå sentralt. At avviket må knytte seg til det aktuelle fagområdet, innebærer at fastlegenes praksis må vurderes av spesialister i allmennmedisin, mens spesialister i fødselshjelp og kvinnesykdommer skal vurdere sykehusets behandling.»
Domssitat om bevisvekting:
«Det er A som har bevisbyrden og som må sannsynliggjøre at det foreligger ansvarsgrunnlag, skade/tap og faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom svikten og skaden/tapet.
Høyesterett uttaler følgende om bevisvurderinger i HR-1998-69-B:
Særlig viktig ved bevisbedømmelsen vil være nedtegnelser foretatt i tid nær opp til den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk nettopp for å få klarlagt en tilstand. Dette vil gjelde blant annet nedtegnelser i legejournaler om funn og om de symptomer pasienten har ved undersøkelsen eller behandlingen. Svakere bevisverdi vil for eksempel opplysninger fra pasient til lege ha hvis opplysningene gjelder pasientens tilstand på et vesentlig tidligere tidspunkt enn tidspunktet for den aktuelle konsultasjon.
Lagmannsretten viser også til HR-2018-2344-A avsnitt 40, hvor følgende uttales om etterfølgende utfyllende opplysninger som ikke står i direkte motstrid med tidsnær dokumentasjon:
I vår sak er situasjonen at fastlegen ga mer utfyllende opplysninger under hovedforhandlingen i lagmannsretten enn han gjorde i journalen og i begivenhetsnære brev. Direkte motstrid mellom uttalelsene er det ikke. Men forklaringen i lagmannsretten – avgitt nærmere tre år etter at begivenhetene fant sted – tegner likevel et noe annet bilde av hennes tilstand enn hva det er mulig å lese ut av de begivenhetsnære bevisene. Jeg mener derfor at det i bevisbedømmelsen her må legges stor vekt på de begivenhetsnære bevisene og mindre vekt på forklaringene i lagmannsretten.»
Domssitat om betingelseslæren:
«Svikten har over tid medført at As endometriose har utviklet seg til å bli mer omfattende enn grunnlidelsen. Svikten er da en nødvendig betingelse for merskaden. Merskaden er en påregnelig og adekvat følge av svikten. Lagmannsretten finner det klart at svikten og skaden har påført A et økonomisk tap som overstiger 10 000 kroner, jf. pasientskadeloven § 4. Skaden har blant annet påvirket hennes muligheter i arbeidslivet.
Det foreligger etter dette ansvarsgrunnlag for erstatning etter pasientskadeloven § 2 første ledd.»
Kommentarer