Veldig mange får avslag fordi på tidspunktet de var til utredning, hadde man ikke de diagnoseverktøyene man har i dag.
Denne våren har ADHD-diagnostisering blitt debattert i Dagens Medisin og Tidsskriftet for legeforeningen. I Norsk pasientskadeerstatning (NPE) merker vi også en økende oppmerksomhet om ADHD. De siste fem årene har søknadsbunken økt hvert år. I fjor behandlet vi 240 søknader. Til sammenligning behandlet vi bare 89 ADHD-søknader i 2021.
De aller fleste søknadene om feilbehandling av ADHD handler om at erstatningssøker mener diagnosen ble stilt for sent. Det å leve med en udiagnostisert ADHD er en stor belastning. Det kan gå ut over livskvaliteten, evne til å få gjennomført skolegang, skaffe seg jobb og føre til en vanskelig økonomisk situasjon.
Over ni av ti som søker erstatning knyttet til ADHD får avslag.
I vår kontakt med erstatningssøkere hører vi flere sterke historier som gjør inntrykk. Flere er oppgitte, de er frustrerte og fortvilet over situasjonen de har havnet i. Mange har fått diagnosen i voksen alder, og spør seg hvor mye som kunne vært annerledes i livet om de fikk den tidligere.
Frustrasjonen og spørsmålene erstatningssøker sitter med, er noe vi tar på alvor. Men å ha levd med udiagnostisert ADHD gir i seg selv ikke rett til erstatning. Heller ikke forsinket diagnose gir automatisk rett til erstatning. Når vi får inn en søknad om erstatning, må vi se på om det har vært en feilbehandling og om denne feilbehandlingen har ført til en skade som har gitt et økonomisk tap. I dette bildet må vi også ta hensyn til at kunnskapen om ADHD, og hvordan man setter diagnosen, har endret seg mye opp gjennom årene.
Kommentarer