Skrevet av Marit Asphaug og Jardar Aas
Sammendrag
Artikkelen analyserer HR-2024-1982-A og dens betydning for forståelsen av arbeidsulykkesbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven § 11 sett i lys av folketrygdloven § 13-3. Med utgangspunkt i det historiske rettskildebildet drøftes samordningen mellom regelverkene og hvilken vekt senere utvikling i forvaltningspraksis kan tillegges. Analysen viser at praksisutvikling uten klar forankring i lov og forarbeider har begrenset betydning, og at det i tolkningen av yrkesskadeforsikringslovens § 11 oppstilles et krav om tilknytning til arbeid eller risikofaktorer på arbeidsplassen. Dommen synliggjør spenninger i det tosporede systemet og aktualiserer behovet for videre avklaring.
Innledning
Høsten 2024 avsa Høyesterett dom i HR-2024-1982-A, hvor spørsmålet var om en besvimelse som inntraff mens en arbeidstaker var i arbeid på arbeidsplassen, kunne anses som en arbeidsulykke etter yrkesskadeforsikringsloven. Saken gjaldt en heismontør som pådro seg hodeskade etter at han besvimte og falt. Besvimelsen var ikke utløst av noen ytre årsak, men hendelsen var allerede godkjent som arbeidsulykke etter folketrygdloven. Under dissens (4–1) kom Høyesterett til at vilkårene for en arbeidsulykke etter yrkesskadeforsikringsloven ikke var oppfylt.
Dommen reiser prinsipielle spørsmål om forholdet mellom folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven, herunder rekkevidden av den samordningen mellom regelverkene som lovgiver forutsatte ved vedtakelsen av sistnevnte. Sentralt står hvilken betydning senere utvikling i trygdemyndighetenes praksis kan ha for tolkningen av arbeidsulykkesbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven, og om en slik praksisutvikling kan få gjennomslag uten forankring i lovens primære rettskilder.
For å analysere disse spørsmålene er det nødvendig først å redegjøre for den historiske fremveksten av regelverket med det tosporede systemet for yrkesskadene, og for det rettskildebildet som lå til grunn for Høyesteretts avgjørelse i HR-2024-1982.
Høyesteretts begrunnelse bygger i betydelig grad på kildemateriale som forelå ved vedtakelsen av yrkesskadeforsikringsloven, og den forståelse av arbeidsulykkesbegrepet som der kom til uttrykk i forarbeidene. En gjennomgang av regelverkets utvikling før domsanalysen er derfor en forutsetning for å kunne vurdere flertallets resonnement og rekkevidden av dommens premisser.
Kommentarer