Ruspåvirket utforkjøring (FinKN-2026-12)
Siktedes ektefelle omkom i en trafikkulykke 19. juni 2024 etter at en bobil kjørte av veien. Det fremgikk at ektefellen tidligere samme kveld hadde inntatt alkohol før han senere satte seg bak rattet. Politiets etterforskning og obduksjonsrapporten viste at kjøretøyet ble ført i høy hastighet, og at føreren var påvirket av alkohol med en beregnet promille på 1,87, i kombinasjon med reseptbelagte medisiner.
Bobilen var delvis lånefinansiert. Forsikringsforetaket innfridde restgjelden overfor banken, men varslet avkortning når det gjaldt det øvrige erstatningskravet. Erstatningen ble deretter helt bortfalt under henvisning til at ulykken skyldtes grovt uaktsom kjøring i ruspåvirket tilstand.
Sikrede motsatte seg avkortningen og anførte at hendelsen ikke var resultat av bevisst risikotaking. Det ble gjort gjeldende at en medisinsk tilstand kunne ha ført til redusert eller manglende bevissthet hos føreren. Til støtte for dette ble det vist til en sakkyndig erklæring som åpnet for alternative forklaringer, blant annet søvngjengeri, psykose eller en dissosiativ tilstand, samt usikkerhet knyttet til den fastsatte promillen. Sikrede hevdet videre at alkoholpåvirkning ikke var tilstrekkelig dokumentert som nødvendig eller dominerende årsak til ulykken, at det uansett forelå en ulykkesskade, og at avkortning ikke kunne gjøres gjeldende overfor etterlatte.
Foretaket opprettholdt sitt standpunkt og viste til at kjøringen skjedde i påvirket tilstand, i høy hastighet og uten bruk av bilbelte, og at dette samlet sett utgjorde grov uaktsomhet. Etter foretakets syn var ruspåvirkning den klart mest sannsynlige forklaringen på ulykken.
Nemnda kom til at vilkårene for full avkortning var oppfylt. Det ble lagt til grunn at kjøringen var grovt uaktsom og skjedde under selvforskyldt rus, og at det forelå tilstrekkelig årsakssammenheng mellom ruspåvirkningen og skaden.
Antatt økonomisk omfang: 677 395,48 kroner
Domssitater om skadelidtes medvirkning (avkortning):
«Sikrede bestrider at det er årsakssammenheng mellom ruspåvirkningen og ulykken fordi søvngjengeri må regnes som den mest sannsynlige skadeårsaken. Nemnda forstår sikrede slik at hun mener sikrede pga. søvngjengeri ikke var i en slik bevissthetstilstand at han kunne vurdere sin handling og derfor ikke kan regnes som grovt uaktsom. Det følger av fal. § 4-9 at avkortning forutsetter at det er årsakssammenheng mellom sikredes grove uaktsomhet og skaden; om skaden skyldes et forhold som ikke kan tilregnes sikrede som grovt uaktsomt, kan avkortning ikke gjøres gjeldende.
Den fremlagte rapporten uttaler:
Gitt den usikkerheten som er til stede vil jeg skjønnsmessig anta at ruspåvirkning er mest sannsynlig, søvngjengeri og psykose litt mindre sannsynlig, men fullt mulig, en dissosiativ tilstand (fugue) enda mindre sannsynlig, men også mulig, epilepsi enda mindre sannsynlig og selvmordsatferd minst sannsynlig.
Ut fra dette er ruspåvirkning «mest sannsynlig» skadeårsak. At søvngjengeri eller psykose er «fullt mulig» er ikke tilstrekkelig til å si at slike forhold er den mest sannsynlige skadeårsaken. Nemnda peker her på at det ikke stilles høyere krav en alminnelig sannsynlighetsovervekt for å avgjøre om det er årsakssammenheng mellom den grove uaktsomheten og skaden.
Avkortning kan da finne sted under hensyn til skyldgraden, skadeforløpet, om sikrede var i selvforskyldt rus, og forholdene ellers. A var grovt uaktsom og i selvforskyldt rus, og det må legges til grunn at det var årsakssammenheng mellom rusen og skaden. Det følger da av praksis, jf. FinKN-2015-359, at 100 % avkortning er korrekt. Nemnda peker for øvrig på at foretaket har dekket pantelånet på kr 677 395,48. Avkortningen gjelder derfor kun As gjenstående økonomiske interesse i bilen på kr 252 605. Dette må aksepteres.
Anførselen om at avkortning ikke kan gjøres gjeldende fordi de etterlatte ikke kan identifiseres med As handlinger, kan ikke føre frem. HR-2015-277-A gjelder utmåling av forsørgertapserstatning ved personskade og død og er ikke relevant for spørsmålet om identifikasjon ved tingskade under en forsikringsavtale. Spørsmålet om identifikasjon ved kaskoforsikring reguleres av forsikringsavtaleloven § 4-11. Bestemmelsen kommer imidlertid ikke til anvendelse her, ettersom A selv var forsikringstaker og registrert eier av bobilen. Etter hans bortgang trer dødsboet inn i hans rettsstilling, og det er dermed ikke tale om identifikasjon mellom ulike sikrede. Nemnda har tidligere lagt til grunn tilsvarende løsning i saker om promillekjøring, se eksempelvis FinKN-2017-306 og FinKN-2012-184, hvor avkortning etter fal. § 4-9 ble opprettholdt.»
Domssitater om bevis og prosess:
«Det er fremlagt en toksikologisk undersøkelse som viser en alkoholkonsentrasjon på 1,87 promille i thoraxblod, og både etylglukuronid og etylsulfat ble påvist. Disse omdannelsesproduktene bekrefter faktisk alkoholinntak, og rapporten konkluderte med at konsentrasjonen vanligvis vil føre til moderat til betydelig påvirkning. Det fremgår at prøven er beheftet med usikkerhet, men det er klart at det i utgangspunktet må regnes som sterkt klanderverdig å kjøre bil med slik promille. …. Politiets undersøkelser viser videre at bilen ble kjørt uten bilbelte, med høy hastighet (119 km/t i gjennomsnitt de siste 371 meterne) og var i teknisk god stand»
Kommentarer