Agder lagmannsrett | Publisert på Lovdata 15. januar 2026
Sentrale temaer: Arbeidsgiveransvar, frister
Domssammendrag:
Erstatningskrav mot kommunen som skoleeier etter mobbing i ungdomsskolen ble ansett foreldet etter foreldelsesloven § 9 nr. 1. Skadelidte hadde før skjæringstidspunktet nødvendig kunnskap om både skaden og den ansvarlige. Denne kunnskapen forelå etter kontakt med to psykologer som identifiserte mobbingen som en medvirkende årsak til blant annet PTSD.
Kunnskapen ble ytterligere synliggjort ved at skadelidte tok kontakt med advokat med sikte på å reise søksmål mot skolene, advokaten startet arbeidet, og hun uttalte at hun skulle ta saken til retten. En senere sakkyndigerklæring om invaliditetsgrad knyttet til mobbingen var ikke nødvendig for å ta ut søksmål. Retten foretok en særskilt vurdering av om skadelidtes helsetilstand tilsa forskyvning av tidspunktet for når kunnskapsvilkåret var oppfylt, men fant ikke grunnlag for dette.
Henvisning: Foreldelsesloven (1979) § 9 nr. 1
Domsutdrag om kunnskapskravet:
Det er imidlertid ikke tale om hverken fysisk eller psykisk blokkering mot å ta inn over seg opplysninger om sin situasjon. At hun engasjerte advokat Kjærvik nettopp med sikte på å få vurdert et krav mot skolene som følge av mobbingen, og at hun selv fulgte opp med å be om journal i desember 2019 viser at hun var kapabel til å ta opplysningene hun hadde inn over seg. At hun noen måneder senere til psykolog Bergland sa at hun skulle i rettssak mot skolene, viser at hun da mente å ha et krav mot skolene.
…
Lagmannsretten mener – som tingretten – at kunnskapskravet allerede var oppfylt før psykologspesialist Salthaugs sakkyndigerklæring. Riktignok var dette den første isolerte vurderingen av årsakssammenhengen, mens Knutson og Bergland har pekt på et sammensatt årsaksbilde. Salthaug gjorde også det, men Salthaug var den første som -i tråd med sitt mandat – forsøkte å isolere mobbingen som årsak. Det var også den første kvantifiseringen av hvor stor del av den medisinske invaliditeten som ble vurdert knyttet opp mot mobbingen. Salthaugs sakkyndigerklæring bygget imidlertid i all hovedsak på opplysningene som forelå da Knutson og Bergland gjorde sine vurderinger. Samtalene Salthaug hadde med A etter dette brakte ikke noe nytt – utover at det var gått noe mer tid med samme tilstand.
Domsutdrag om sakskostnader:
sted1] kommune har vunnet saken, og har i utgangspunktet krav på å få sine sakskostnader erstattet. Lagmannsretten mener likevel at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita A fra deler av sakskostnadsansvaret etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Det vises til at saken har hatt stor velferdsmessig betydning for A, at styrkeforholdet mellom en enkelt borger og en kommune har gitt A rimelig grunn til å få saken prøvet av domstolene. Disse hensynene rekker likevel ikke like langt etter at hun har fått saken prøvet i en tingrettsdom som det, så langt saken er behandlet av lagmannsretten, ikke er avdekket svakheter med. Lagmannsretten fritar etter en skjønnsmessig vurdering av disse hensynene A for en halvdel av sakskostnadsansvaret.
Kommunens advokat har fremlagt et sakskostnadskrav på 209 500 kroner, hvorav 161 400 er for salær for 67 timer til 2400 kroner timen. Det er gitt tilsvar som også omfatter realiteten i saken, mens rettsmøtet og forberedelsene forøvrig er begrenset til foreldelsesspørsmålet. Det resterende er merverdiavgift og utlegg – formentlig til prosessfullmektigens reise og opphold. A har ikke hatt innsigelser mot kravet, og lagmannsretten anser ikke det for å overstige nødvendige og forholdsmessige utgifter i anledning ankesaken. En halvpart av dette utgjør 104 750 kroner som A da skal erstatte. Kommunen har i ankesaken ikke krevet sakskostnader for tingretten.
Kommentarer